Det er dyrt å holde seg med en fornøyd bondestand – og helt nødvendig

Ekstremtørke i Spania, et av våre viktigste matfat for frukt og grønt. Krig i Ukraina, en av verdens viktigste leverandører av solsikkeolje, hvete, mais. Ustabile internasjonale forsyningslinjer, usikre tider.

Det er klart vi kan klare oss gjennom det som ligger foran oss, som vi står midt oppe i, uten en sterk norsk bondestand, uten innenlandske matprodusenter. Vi kan øke importen og senke selvforsyningen. Alt er mulig. Det betyr ikke at det nødvendigvis er en veldig god idé.

Dette er bakteppet for et historisk drama i norsk landbruk, og i bøndenes forhold til staten.

Vil vi faktisk ha matproduksjon i Norge, eller er det ikke så farlig med saken om det blir for kostbart?

Jordbruksoppgjøret er godt i gang. Som vanlig har partene diskutert tall, og så har bøndene kommet med sitt krav til staten. Kravet i år er på 6,9 milliarder kroner. Like før helga kom statens motsvar: 3,3 milliarder kroner vil staten gi bonden i år.

Det er store summer. Men 3,3 milliarder kroner er ikke nok, kanskje ikke engang i nærheten av nok, til å roe en stadig mindre fornøyd bondestand. Det klarte selv ikke fjorårets historisk gode oppgjør, der bøndene fikk godt over ti milliarder kroner.

Det ulmer i landbruket. Og flere steder brenner det. En av dem som brenner aller mest, heter Tor Jacob Solberg. Han er bonde og leder av Norges bonde- og Småbrukerlag. Og han har oppsummert statens tilbud i årets oppgjør med ordet «hån».

Reaksjonen til Solberg og Småbrukarlaget er ikke så farlig akkurat i år, her og nå. Laget er nemlig ikke med i forhandlingene lenger. En 73 år lang tradisjon ble brutt da Bondelaget og Småbrukarlaget ikke ble enige om et felles krav i år, selv ikke etter mekling.

[ Tor Olav Iversen: Eg forstår kvifor mange vestlendingar i 2023 stemmer borgarleg ]

Derfor er det bare Bondelaget som forhandler med staten nå. Ifølge Nationen var Småbrukarlagets krav rundt det dobbelte av Bondelagets, altså rundt 13 milliarder kroner. Det avvises av Solberg, som ikke vil gå ut med et konkret tall før de pågående forhandlingene er i mål.

Det er fortsatt noen dager dit, staten og bøndene skal være ferdigforhandlet innen 16. mai. Det kan gå bra, eller det kan ende med traktorer på Karl Johan. Uansett ende på visa er det i ferd med å bli knute på tråden mellom bøndene og en regjering av Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Hurdalsplattformen slår fast en ambisiøs politikk for norsk landbruk. Selvforsyningsgraden skal markant opp, og bøndenes inntekt skal løftes til et nivå som tåler sammenligning med lønna de fleste av oss andre hever.

Et tilbud på 3,3 milliarder kroner innebærer lønnsnedgang, slår lederen av Småbrukarlaget fast. Kravet til Bondelaget, som Småbrukarlaget altså ikke stiller seg bak, er minimum om bøndene skal holde tritt med lønnsstigningen. Men det skal de jo ikke – de skal overstige den, ifølge Hurdalsplattformen.

Det er her Solberg begynner å føle seg hånet.

Mange i jordbruket venter på et tydelig signal, mener Solberg. Det har han trolig rett i. De siste årene har vært preget av #bondeopprør, som samlet 60.000 underskrifter til et krav om anstendig inntekt og rettferdig fordeling av verdiene. Alt det vi ikke har i dag, mener opprørerne.

[ Jo Moen Bredeveien: Heller ikke Aps landsmøte ble det strømopprøret de mest naive blant oss ventet på ]

Det går mot større og større enheter også i norsk matproduksjon. Det krever bønder som er villige til å dra på seg store investeringskostnader. Men hva er det de investerer i? Et yrke med framtiden foran seg, eller en solnedgangstilværelse helt i marginalen av samfunnet?

Det florerer med historier om livet på norske gårder. I fjor ga Tom Kristian Moland opp, etter å ha produsert «et glass melk til hver eneste nordmann» og ha hatt fri to helger og én kveld siden januar 2014. Gården ble ikke stor nok, inntektene sto ikke i takt med investeringskravet.

Det rapporteres om kvinner som må i fjøset noen dager etter fødsel, og om bonden som ikke har råd til avløser og må jobbe med brukket rygg – bokstavelig talt.

Det er ikke så ille overalt, for all del. Men det må tas noen valg nå, fordi det er i ferd med å gå noen tog. Som Tor Jacob Solberg i Småbrukarlaget ser saken, er den egentlig ganske enkel:

Regjeringen vet at bonden må få bedre betalt. Det har den skrevet i sin egen regjeringsplattform. Nå har Bondelaget bedt om 6,9 milliarder i årets forhandlinger, og Småbrukarlaget vil ha enda mye mer. Om statens svar er at dette blir for dyrt – vel, da har Solberg og andre fortvilte bønder fått et svar.

«Da finner vi bønder på noen annet», oppsummerer Solberg situasjonen.

Det er ikke det svaret han ønsker seg. Og det er ikke det svaret han mener nasjonen trenger. Og slett ikke når sola steiker åkrene brune i Spania og krigen herjer i Ukraina. Det er ikke en gang sikkert vi kan øke importen i verden av i dag. Den norske bonden, matprodusenten, er helt nødvendig.

Derfor tror lederen av Småbrukarlaget mer på å heve samfunnets bevissthet om landbruk og matberedskap enn å samle troppene til traktortog foran Stortinget om staten ikke kommer tilbake med et bedre tilbud. Solberg vil heller påkalle Småbrukarlagets historiske røtter.

[ Kjetil Staalesen: Når det blåser på rentehavet ]

Der Bondelaget henger tett sammen med Senterpartiet, er Småbrukarlaget en del av arbeiderbevegelsen i Norge. Solberg og Småbrukarlaget forlot forhandlingsbordet denne gangen – men ikke før de rakk å markere seg.

Småbrukarlaget stilte med et eget rådgiverkorps til årets forhandlinger: Anja Bakken Riise fra Framtiden i våre hender, fagforeningsveteran og pensjonistleder Jan Davidsen og generalløytnant Robert Mood.

Tanken er å åpne forhandlingsinstituttet for omverden. Og å vise at landbruket er viktig i nesten alle de store spørsmålene i tiden: Rettferdig fordeling av godene og arbeidsfolks rettigheter til en lønn og pensjon å leve av. Den grønne omstillingen vi må gjennom på alle nivå. Og matproduksjon i et beredskapsperspektiv.

Det er det vi dypest sett snakker om, mener Småbrukarlaget. Bondens betydning – og framtid. Vil vi faktisk ha matproduksjon i Norge, eller er det ikke så farlig med saken om det blir for kostbart?

For jo: Vi kan sikkert legge ned landbruket og importere maten vår. Men det er en ekstremt dårlig – og nesten umulig – idé i en verden der matproduksjonen er under press.

[ Lars West Johnsen: Arbeiderpartiet går ryddigere ut av landsmøtet enn inn. Partileder Jonas Gahr Støre kan sette bort langkosten ]

[ Synnøve Vereide Trampe: Solen går ned over det britiske monarkiet ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen