Putin, kablene eller NordPool? Vi kan gjerne krangle om årsakene til strømprisen. Det som er sikkert, er at konsekvensene nå er over oss.
Tom Kristian Moland har alltid drømt om å være bonde. Da han og kona Siv Anette Klovholt Moland fikk overta Haugen gård i Drangedal i Telemark i 2013, var han i mål. Nå var han blitt bonde på egen gård. Melkebonde, med en melkekvote som etter hvert skulle ligge like under 200.000 liter i året. Siden har Haugen gård produsert mer enn én million liter melk, eller «et glass melk til hver eneste nordmann», som Moland selv sier det.
Nå gir han opp. Utgiftene ble for høye og inntektene for lave. Og det verste av alt: Moland er lettet over at det er over. «Jeg er glad jeg kan trekke ut stikkontakten og være ferdig med dette nå», sier han.
Når staten gir med lillefingeren og tar med neven, hjelper det lite
— Tom Kristian Moland, eks-bonde
For nå er det ikke bare belåningsgrad og økte utgifter til innsatsmidler som drivstoff og gjødsel som har gått i taket. Telemark ligger i prisområde NO2, der strømmen for tiden koster rundt 10 kroner for én kilowattime. Det er priser det er helt umulig å leve med for en melkebonde, ifølge Moland. Han er sjeleglad fordi han aldri fikk bygd det nye fjøset som han så lenge hadde planlagt.
Vi som ikke er bønder er gjerne opptatt av det råflotte jordbruksoppgjøret når vi en sjelden gang skriver om bondestanden. Det er sant at bøndene fikk et veldig godt oppgjør i år, på over 10 milliarder kroner. Men det er like sant at årets oppgjør ikke er mer enn et første skritt mot å tette «inntektsgapet» mellom bønder og vanlige lønnsmottakere, samt å dekke noe av de økte utgiftene til ekstraordinære priser på innsatsfaktorer som drivstoff, fôr og gjødsel.
Det er ikke fett å være bonde i Norge, heller ikke etter at Senterpartiet delte rundhåndet ut til sine kjernetropper i vår.
[ Kjell Werner: Politikerne må bremse opp ]
Tom Kristian Moland er et levende eksempel. Han har hatt fri to helger og én kveld siden januar 2014. Kona Siv Anette Klovholt Moland jobber i 97 prosent stilling som sykepleier i tillegg til innsatsen på gården. De har hatt rundt 30 sau og opp mot 50 storfe, altså ganske normale volumer i norsk målestokk. Likevel gikk det ikke rundt.
Moland måtte oppgradere fjøset for å kunne holde drifta på forsvarlig nivå. Det var gammelt og slitent da familien kjøpte gården. Moland kjøpte likevel en melkekvote på 150.000 liter. Første gang han søkte om midler til å bygge ut fjøset og gå over fra manuell til automatisk melking, fikk han avslag fordi kvoten var for liten. Det ville ikke lønne seg.
Moland kjøpte en større melkekvote, og søkte på ny. Denne gangen fikk han beskjed om at han var for heftig belånt til at han kunne få penger til å bygge et nytt og moderne fjøs. Nå er han og Mattilsynet enige om at fjøset ikke tåler en ny vinter. Tidligere i år besluttet han og kona derfor at dette ikke er liv laga. Moland leier ut melkekvotene sine til fire nabogårder og trapper ned.
Han beholder noen få dyr av hensyn til egen psyke. Men drømmen er over. 1. oktober er det slutt. Heldigvis.
[ Hege Ulstein: Dirty Dancing ]
Hadde Moland fått støtte til å bygge nytt fjøs, ville han ha vært i «bunnløs gjeld» i dag, forteller han. Det hadde han ikke tålt nå som strømprisen har løpt løpsk. Han forteller om en venn og bondekollega som oppsummerte situasjonen slik: «Han sa at jeg burde sende blomster til Innovasjon Norge og takke for at jeg ikke fikk støtte».
Regjeringen har laget en strømstøtteordning for landbruket og gartneri. Staten betaler 80 prosent av strømutgiftene over 70 øre, med et tak på 20.000 kilowattimer for jordbruket. Det er en i utgangspunktet raus ordning. Men når strømprisen vaker rundt 10 kroner for kilowattimen, er de resterende 20 prosentene som staten ikke dekker en betydelig sum. For betydelig for mange.
Moland sier det slik: «Når staten gir med lillefingeren og tar med neven, hjelper det lite».
[ Bjørn Sæbø: In Musk we trust? ]
Litt lenger sør, i Rogaland, som også ligger i prisområde NO2, forteller grønnsakprodusentene Sigbjørn og Marthe Skjørestad at strømmen koster dobbelt så mye som de tjener på gulrøttene de dyrker. Ekteparet forteller til NRK at de ikke har annet valg enn å la 100–150 mål av dyrket gulrot gå tapt. De har ikke råd til å plukke og lagre dem. «Spørsmålet nå er om vi skal bruke tid og penger på å pløye alt ned i jorda, eller om det bare skal stå og råtne», sier Sigbjørn Skjørestad.
Nabogarden Bru Gard er en av Norges største gulrotprodusenter. Gulroten må snart inn på kjølelager, der den må kjøles ned til null grader. Det krever energi. Bru Gard har rundt 70 ansatte og driver stort. Daglig leder regner med å bruke 45.000 kilowattimer per måned på å kjøle ned gulrøttene fra september til mars.
Det produseres også løk på garden, i store kvanta. Den må tørkes og lagres på rundt 20 grader. Her er strømforbruket rundt 30.000 kilowattimer i måneden. Bru Gard regner med å passere rundt 3,5 millioner kroner i strømutgifter i løpet av året, mot 500.000 til 700.000 kroner i et vanlig år.
[ Lars West Johnsen: Jeg dagdrømmer om Espen Barth Eide ]
Med andre ord: Det kan være dyrt å produsere mat i Norge i 2022. Landbruks- og matminister Sandra Borch uttrykker forståelse for at situasjonen er vanskelig, men sier til NRK at regjeringen ikke har planer om endringer i strømstøtten for jordbruks- og veksthusnæringen.
Dyrtiden tar oss alle. Og matproduksjonen svekkes – i en krisetid med usikker tilgang til ressurser og mat ute i verden.
«Nå er det en måned til. Så er det lagt ned enda en arbeidsplass i distriktet. Og enda en matprodusent forsvinner». Slik oppsummerer Tom Kristian Moland sin egen situasjon. Og regner seg som heldig. Han slapp jo unna akkurat i tide.
[ I Nordsjøen finnes også en god løsning som kan bidra til å redde kloden fra å bli for varm ]