I 2019 vedtok EU retningslinjer for forholdet til Kina. Landet ble betegnet som samarbeidspartner (klima), forhandlingspartner (handel), konkurrent (teknologi) og systemisk motstander (styresett). Militære spørsmål ble ikke nevnt, men de er på dagsordenen nå, og det går fort. Kina har gått fra «mulighet» til «utfordring» til «trussel» på rekordtid. USA er pådriver for opprustning og militært samarbeid både i Asia og Europa og koordinator for tiltak som bringer de to verdensdelene sammen.
I fjor sommer deltok Japan og Sør-Korea på Natos toppmøte som partnere, for første gang i alliansens historie. Japan har forpliktet seg til å bruke 2 prosent av nasjonalproduktet til militære formål liksom Nato-landene. Den japanske grunnloven, som forbyr væpnede styrker som har potensial til å delta i krig, er i ferd med å bli overkjørt.
Er europeerne rede til å bli med til Asia og gjøre felles sak med USA?
Japan og Australia inngikk i fjor en forsvarsavtale som betegnes som et historisk gjennombrudd. Australias anskaffelse av atomdrevne ubåter i samarbeid med Storbritannia og USA er kjerne og utgangspunkt for et bredere sikkerhetspolitisk samarbeid dem imellom (AUCUS). Sør-Korea oppgraderer det militære samarbeidet med USA og orienterer seg mot firepartssamarbeidet mellom USA, Australia, Japan og India (Quad). Både Japan og Sør-Korea støtter Ukraina økonomisk og humanitært, og Sør-Korea har gitt våpen til Polen som frigjør polske leveranser til Ukraina. Det asiatiske samarbeidet begrenses imidlertid av det bilaterale forholdet mellom Seoul og Tokyo, som fortsatt hemmes av minnene om det imperiale Japan, og av India som hegner om sin uavhengighet.
Under sitt besøk i Sør-Korea og Japan tidligere i år understreket Jens Stoltenberg koblingen mellom Nato og de asiatiske partnerlandene og behovet for nærmere samarbeid. Ukraina-krigen og Taiwan-konflikten gir et historisk godt bakteppe for slike fremstøt. Oppskriften er oppdemming av Russland og Kina og fremskutt forsvar i begge regioner. I Asia prøver Kina å drive USA vekk fra sine kyster og underlegge seg Taiwan, men president Biden står imot. Han gjentar at han vil forsvare Taiwan om det blir angrepet, ikke bare ved å sende våpen, og skjerper dermed den tvetydige amerikanske politikken fra tidligere.
[ Velferdsstaten sikrer arbeidslinja ]
Er europeerne rede til å bli med til Asia og gjøre felles sak med USA? Spørsmålet gjelder ikke bare militære engasjementer, men også økonomisk samvirke med Kina og den ideologiske rivaliseringen om menneskeretter og styreform.
EU er splittet. Frankrikes president Emmanuel Macron mener europeerne ikke skal være «følgesvenner» verken med USA eller Kina. «Å være alliert betyr ikke å være vasall (underbruk) … ikke ha rett til å tenke selv». Han er konsistent, for han har alltid argumentert for at EU må finne sin egen geopolitiske plattform understøttet av egne, autonome militære styrker. Han vil ikke bli trukket inn konflikten om Taiwan. EU Kommisjonens president von der Leyen er mer på linje med amerikansk politikk. Hun mener EU bør følge en restriktiv linje i møtet med et aggressivt og repressivt Kina, og at det må få konsekvenser for handel og investeringer og mye mer.
I fjor høst reiste Tysklands kansler Olaf Sholtz til Kina i spissen for en stor delegasjon forretningsfolk. Senere dro Macron og Spanias statsminister Sanches til Beijing med en bred samarbeidsagenda. Frihandelens fremtid avhenger av at de to største handelsblokkene – EU og Kina – finner ut av det med hverandre. USA er blitt entydig proteksjonistisk.
[ 1. mai: Det er i fellesskap vi tar våre kamper og finner våre løsninger ]
Nå arbeider EU med en ny plan for forholdet til Kina. Ukraina-konflikten har skapt en generell stemningsbølge for sanksjoner, boikott og fordømmelse av folk og stater som ikke er som oss – som om en og samme oppskrift passer alt og alle. Diskusjonen vil preges av det, men også av uenighetene om veivalget. Kina har alltid ønsket seg et åpent og uavhengig Europa og inviterer til det, ikke minst gjennom sin nye rolle som tilrettelegger for fred i Midtøsten og Ukraina.
EUs utenrikssjef Josep Borrell har pekt på Taiwans økonomiske, kommersielle og teknologiske betydning for Europa, særlig når det gjelder halvledere, og mener en europeisk flåtestyrke bør patruljere Taiwanstredet for å sikre fri ferdsel i området. Frankrike, som har store besittelser i Stillehavsregionen, har også nære økonomiske forbindelser med Taiwan og seiler i tilstøtende havområder.
Hvordan dette blir oppfattet av Kina avhenger alt av konteksten. Dreier det seg om et EU som markerer sin egen kurs kan det virke konstruktivt. Er det et EU som lar seg drive med i USAs planer er man så godt som garantert å bli med i krigen hvis og når den bryter ut. Borrells fremheving av Taiwans betydning er mildt sagt spesiell, særlig når man sammenligner med Kinas.
Elefanten i rommet er den amerikanske uforutsigbarheten, som det er vanskelig å snakke om fordi man ikke vet hva den innebærer og fordi man ikke kan gjøre noe med den. Blir det republikansk valgseier blir det nye, store kursendringer. Blir det Trump, får vi en president som er kjent for å mislike multilateralt samarbeid og militære allianser.
Hvor befinner Norge seg i dette bildet? Militært er vi mer lydhøre for USA enn på lenge, men vil vi være med til Asia? Økonomisk har vi sterke interesser i frihandel liksom EU, men de kan bli overkjørt av politiske og ideologiske hensyn slik vi ser tilløp til. Ingen vet, men spørsmålene presser seg på.
