Onsdag for snart to uker siden var jeg i Stavanger og besøkte streikende fra blant annet Fellesforbundet, Arbeidsmandsforbundet, Industri Energi og Handel og Kontor.
Noen med god lønn, i godt organiserte bedrifter med sterk forhandlingsmakt lokalt. Andre var lavtlønte med svakere gjennomslag overfor arbeidsgiverne. Organiserte som sto side ved side med samme krav: Økt kjøpekraft og mest til de lavtlønte.
Det var 23.000 LO-organiserte som streiket og tok kampen for lønna til nesten en million LO-medlemmer. De viste hvilken styrke som ligger i det fellesskapet som arbeiderbevegelsen er.
Sammen sørget vi for et historisk godt resultat.
Vi har i nyere tid aldri oppnådd større lønnstillegg i kroner og øre for LO-medlemmene enn dette. Det hadde aldri vært mulig uten den innsatsen og kampviljen vi har sett hos medlemmene som har vært ute i streik. De viste hvilken kraft som ligger i fellesskapet. De fortjener en stor takk!
Det var imidlertid ikke det eneste LO oppnådde gjennom fire dager med streik. Vi fikk satt utfordringene med lavlønn på dagsorden. Vi fikk synliggjort problemene mange av våre medlemmer har med å ta ut lokal lønnsvekst. Gjerne fordi andre grupper har brukt opp mye av potten på bonuser og skyhøy lederlønn.
Vi hadde ikke fått dette gjennomslaget uten fire dager med arbeidskamp.
Mange av dem som streiket var ikke selv lavtlønte, men de sto sammen om behovet for å gi mest til dem med lavest lønn. De visste at streiken handler om å løfte sammen.
LO-familien har alltid vært preget av en sterk solidarisk ånd, som sikrer at medlemmene med de laveste lønningene og den svakeste lokale forhandlingsmakta ikke blir overlatt til seg selv.
I sin bok «Streik» skriver LO-rådgiver Jonas Bals at streik er et viktig virkemiddel for omfordeling av makt og rikdom. Streikevåpenet brukes for å sikre at bedriftenes overskudd fordeles jevnere enn det ellers ville blitt.
Med streikevåpenet i baklomma har vi, arbeidstakerne, kunnet kreve å bli en forhandlingspart, som arbeidsgiverne har måttet ta på alvor.
Derfor er også høy organisasjonsgrad viktig. Organisasjonsgrad og fordeling henger tett sammen. Vi har større makt, og får større gjennomslag på arbeidsplasser hvor mange er organisert, enn arbeidsplasser hvor det er få som står sammen.
[ YS-lederen: Storstreiken var et tegn i tiden ]
Denne streiken var nødvendig. Vi hadde ikke fått dette gjennomslaget uten fire dager med arbeidskamp. De som hevder vi streiket for småpenger, tar ikke med seg at hver krone i ekstra lønnstillegg er varig.
Det betyr nesten 2.000 kroner hvert eneste år, resten av arbeidslivet. Det er ikke småpenger. Det er rettferdig fordeling i praksis. Det er det verdt å streike for.
I Stavanger fikk jeg se samholdet og solidariteten mellom de ulike forbundene. Det ligger en styrke i at mennesker som ikke nødvendigvis kjenner hverandre, står sammen selv om vi kommer fra forskjellige steder, forskjellige arbeidsplasser og har ulik bakgrunn.
Vi har medlemmer som ønsker det samme, som har det samme målet: Frihet, likhet og solidaritet. Det er våre grunnleggende verdier.
Det er i fellesskap vi tar våre kamper, men det er også i fellesskapet vi finner våre løsninger! Det er kollektivets kraft! Det har årets streik vist.