Våren er her, med alle de vakreste eventyrene: Dugnader, seriestart i barnefotballen, utepils. Livet som vokser og gror. På med sommerdekkene og av med ullundertøyet.
Og den kommunale rengjøringen av gatene.
Denne deilige, årlige påminnelsen om at vinteren endelig er over – som samtidig er en av årets mest plagsomme hendelser.
Da er plutselig gode råd dyre, hvert eneste år. Det gjelder å posisjonere seg
Jeg bor ganske sentralt i Oslo. Bydelen vår, som mest av alt minner om en liten landsby, var før i tiden befolket av arbeiderfamilier, mens den nå er okkupert av litt for mange av oss som holder til i det arbeidsfrie arbeidslivet. Mange av oss som bor her sverger til et urbant fenomen som heter gateparkering.
Eller en evig jakt etter en ledig parkeringsplass, som det også heter.
Vi betaler til og med for det. Ganske mange tusen kroner i året om du kjører en bil som går på fossilt drivstoff, ganske mange tusen kroner mindre om bilen din går på batteri.
I vår del av byen har det blitt fjernet mange gateparkeringsplasser de siste årene. Det har skapt mye raseri, men også mye glede. Jeg heier stadig mer for hver parkeringsplass som blir borte, må jeg innrømme. Det gjør bydelen hyggeligere.
Og livet mitt bare marginalt vanskeligere. Bortsett fra disse deilige, plagsomme vårdagene, da.
Jo da, det kan være vanskelig å finne parkeringsplass av og til. Når Vålerenga spiller en større ishockeykamp, for eksempel. Den er uheldig som ikke har funnet parkeringsplassen sin for natta før gatene fylles av biler opp mot kampstart da.
[ Helge Simonnes: Kan det virkelig være sant at journalister er blitt religiøse analfabeter? ]
Men det går for det meste greit. Kanskje fordi vi knapt bruker bilen, men bare hilser så vidt på den når vi stryker forbi i retning T-banen på vei til jobben, eller på hjemturen utpå ettermiddagen.
Men så kommer denne meldingen fra kommunen, da, i slutten av mars eller begynnelsen av april. Nå for tiden på sms og på internett. «Vårrengjøring i Oslo…».
Vår er noe av det fineste som finnes. Rengjøring er et bra ord, som minner om sivilisasjon og forlatte dyrestadier. Men det er pussig hvordan to i utgangspunktet så fine ord til sammen blir til en plage når de kombineres til ett.
Da er plutselig gode råd dyre, hvert eneste år. Det gjelder å posisjonere seg. Finne en plass i den nærmeste gata som ikke skal vaskes, og la bilen stå der. Lenge.
Eller gjøre som meg om jeg ikke er for distré: Bruke en av de fire gratisplassene som mange lykkelig vis ikke kjenner til. Racet er i gang straks meldingen fra kommunen ankommer telefonen og innboksen. Fire heldige gateparkerere kan sette bilen der og håpe at barna holder seg friske så man unngår en tur til legevakta.
En svipptur til marka eller et innkjøp som krever bil, er det bare å glemme. For der skal bilen stå. Lenge.
Det er litt mindre surt å bli vekket klokka fem på morgenen da, av at gatene feies utenfor vinduet. For også i år står jeg gratis på mitt hemmelige sted! I alle fall nå, denne uka, mens de vasker de nedre gatene.
[ Aslak Borgersrud: Visst faen er det synd på meg! Jeg har vondt i tanna! ]
Så begynner det på nytt igjen om noen uker, når resten av gatene i bydelen skal gjøres presentable for våren.
Men heldig jeg er tross alt heldig, tenker jeg i disse vårukene, som ikke trenger bilen, som kan la den stå når jeg først har funnet plass. Hvert år den samme lettelsen.
Før jeg tenker litt til, og kommer på at jeg faktisk ikke trenger bilen. At den bare står der og tar opp plass. Ikke genererer den noen tusenlapper i måneden på å leies ut, og heller ikke ganske mange titusen kroner etter et salg.
Jeg vinner kan hende kampen mot vårrengjøringen, og nyter de nykosta gatene litt ekstra, vel vitende om at bilen står der, på den hemmelige gratisplassen, like i nærheten.
Men det slår ikke feil: Hver vår kommer jeg på hvor latterlig det hele er. Der står bilen, helt urørt, når gatene vaskes. Gratis!, i alle fall i år. Jeg føler på en mindre triumf. Og prøver å ikke tenke på at dette først og fremst betyr at jeg egentlig ikke trenger bil. At jeg ikke burde ha bil.
[ Lars West Johnsen: Slaget i Hegdehaugsveien ble vunnet. Krigen fortsetter ]
[ Synnøve Vereide Trampe: Når hanen galer er det på tide å våkne ]