Sosialarbeidere som bortfører glade og friske barn mot profitt. Et barnevern som tar innvandrerbarn for å bruke dem til sexhandel. Foreldre som gråter og skriker.
Innholdet i videoene er rystende – hvis du tror på det, da.
For dette er propagandavideoer som nå spres i Norden, og de er gjerne arabiskspråklige. De konkrete eksemplene er fra Sverige og Finland, hvor det ikke er uvanlig med påstander om at barnevernet kidnapper barn for å selge dem videre. Og aller helst fra innvandrerfamilier. Det viser en gjennomgang fra Faktisk.no.
Den hardeste motstanden mot norsk barnevern kommer kanskje utenfra. Påstandene kan være absurde. For eksempel kan barnevernet ta barn som ikke liker fiskeboller, ifølge en tyrkisk TV-kanal. I land som Russland og Polen står nasjonalkonservative grupperinger bak organiserte protester mot det norske barnevernet.
Motstanden mot barnevernet kommer ikke ut av det blå
Motstanden øker også internt i Norge. Det finnes minst 25 norske grupper og profiler, med over 140.000 følgere. Deres mål er å endre det norske barnevernet radikalt, ifølge VG. Sosiale medier er blitt det ultimate arnested for rykter og desinformasjon.
Det er kanskje ikke så rart. Barnevernet griper inn i vår innerste, private sfære: I familien. Hvert år blir flere hundre foreldre i Norge fratatt omsorgen for barna sine. Mange forstår ikke engang hvorfor. Selvsagt blir de rasende, rådville, redde. Dette er et sårbart minefelt å navigere i.
Spesielt sensitivt er det når kulturforskjeller er tema, og konflikter med det norske barnevernet fører stadig oftere til diplomatiske kriser. Blant annet i 2011 da barnevernet tok to barn fra et indisk ektepar bosatt i Norge. Dette ble utgangspunktet for den profilerte Bollywood-filmen «Mrs. Chattarjee VS Norway».
Dessverre kan vi ikke si at motstanden mot barnevernet har vokst fram ut av det blå. For barnevernet har sviktet i flere tilfeller. Mest alvorlig er det at Norge er blitt dømt for brudd på menneskerettighetene i hele 15 barnevernssaker, i Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Dette er enkeltsaker. Likevel skaper de grobunn for mistillit. Kanskje kunne barnevernet gjort mer, tidligere, for å gjenreise tilliten. Noen vil si at de fortjener sitt dårlige rykte.
Slik nytter det ikke å tenke. For vi trenger barnevernet, virkelig.
Hvem ellers skal stå parat og ta imot de norske barna som har vokst opp under IS-regimet? Hvem ellers skal gripe inn når en bil stanses, og det inni sitter et par med skyhøy promille – og med et lite, gråtende barn på fanget? Hvem ellers skal hjelpe alle barna som hver dag utsettes for grov omsorgssvikt, mishandling og seksuelle overgrep?
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Barnevernet har en helt nødvendig funksjon. De utgjør sikkerhetsnettet for de aller mest sårbare barna i samfunnet vårt. Derfor er det farlig når desinformasjon om barnevernet sprer seg som gift. I verste fall kan mistilliten øke terskelen for foreldre, og miljøet rundt, til å ta kontakt når de trenger hjelp eller veiledning.
Ikke minst bidrar det til hets og trusler mot ansatte i barnevernet. De risikerer å bli hengt ut på sosiale medier, de kalles bødler og leiemordere. VG fortalte i fjor om ei som mottok et avkappet rottehode i posten. Dette er samvittighetsfulle mennesker som bare gjør jobben sin.
[ Hanne Mauno: Har nordlendinger blankofullmakt til å banne så mye de vil? ]
Det vi trenger er faktabasert, berettiget kritikk av barnevernet. Ikke minst er det nødvendig at barnevernet selv er mottakelig for denne kritikken, at de åpent deltar i diskusjonen om hvordan de kan forbedre seg.
Norge har allerede endret praksis etter dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen, og det er positivt. Nylig kom også barnevernutvalgets rapport som foreslår 118 tiltak for et bedre barnevern. Dette må følges opp nøye.
Det siste vi trenger, er propagandavideoer med påstander om profitt og sexsalg i norsk barnevern. Eller at barnevernsansatte påføres en berøringsangst som får dem til å skygge banen, når de faktisk bør gripe inn.
Enhver mor eller far vil grøsse bare av tanken på at barnevernet kan ringe på døra. Men: Vil vi ikke heller at de skal gripe inn én gang for mye, enn én gang for lite?
[ Synnøve Vereide Trampe: Er likestilling viktigst når det gagner kvinnen? ]
[ Lars West Johnsen: Nå blir det dyrt å være alenemor med hushjelp i villa på vestkanten ]