Kommentar

Perm, pappa og puppen

Politikere og mødre vil kutte i fedrekvota. Er likestilling viktigst når det gagner kvinnen?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag er det 30 år siden Brundtlands tredje regjering innførte fedrekvoten. Slik ble Norge det første landet i verden til å anerkjenne mannen som noe mer enn familiens forsørger: Fra 1. april 1993 ble far også en omsorgsperson. Det er et tidsskille vi skal være stolte av.

Fedre flest oppgir å være fornøyde med kvota si, slik den er i dag. Den inngår i dagens tredeling av foreldrepengeperioden, som innebærer 15 uker øremerket far, 15 til mor og 16 uker til fri disposisjon.

Likevel er fedrekvota under stadig press fra politikere på høyresiden. Slik frir de til kvinnene som mener at fars kvote er for lang – for så mange som halvparten av mødrene mener faktisk det. Det påstås at fedrekvoten fratar familien valgfrihet. Ikke minst er den visstnok en trussel mot mors helse, ammingen og barnets beste.

Full valgfrihet kan lyde vakkert, det. Men så viser det seg at fedrene ender opp med å følge kvota nesten slavisk. Selv om det har vært mulig for far å ta permisjon helt siden 1978, var det knapt en far som tok perm før kvota ble innført. I dag tar over 90 prosent av fedrene permisjon.

Utviklingen har vært formidabel, men den kom ikke av seg selv. Ei heller er den enveiskjørt. Den første Solberg-regjeringen ville i utgangspunktet fjerne hele kvota(!), men endte opp med å «bare» redusere den fra 14 til 10 uker.

Likestillingsfellene er mange. Kvinner må ta kampen mot disse – og ikke mot fedrekvota.

Hva ble resultatet? Et kraftig fall i antall fedre som tok ut mer permisjon enn ti uker. Tallene er tydelige i sin tale. Når Frp i dag ønsker å fjerne hele fedrekvota, tar de derfor til orde for en ordning som, i praksis, feier fedrene bort fra hjemmebanen.

Det er nærmest blitt en jernlov at kvinner til enhver tid tar, eller får, alle ukene i fellespotten. Det er kanskje ikke så rart, all den tid flertallet av mødre oppgir at de ønsker lengre permisjon enn de har i dag. Og, tilgi min frekkhet, men hvor enkelt er det egentlig for en pappa å konkurrere mot puppen?

Ingen er tjent med en polarisering mellom pappa og puppen, mener Synnøve Vereide Trampe. Illustrasjonsfoto.

Kvinner innehar jo den utrolige evnen det er å amme. Og barnet klorer seg fast for å drikke av denne hellige gral. Da kan det ikke være enkelt for en perpleks far på sidelinjen å be om noen uker av fellespotten. En mann som trår feil i denne navigeringen, kan like gjerne legge seg på slaktebenken. Satt på spissen, så klart, men la oss innrømme det: Biologi og hormoner kan være sterke greier.

Slik har puppen blitt et våpen i kampen mot kvota. Mor kan være hjemme og amme barnet i 7-8 måneder, når hun tar alle fellesukene – og det gjør nesten samtlige mødre. WHO og norske myndigheter anbefaler fullamming i 6 måneder, så dette regnestykket går jo opp.

Videre anbefales delvis amming, som arbeidsgiver har ansvar for å tilrettelegge. Her er det fortsatt en vei å gå. Det er ikke lenge siden kvinner måtte ta opp kampen for amming i stortingssalen. Og det er nettopp dette vi må gjøre: Ta den kampen, i stedet for å hakke løs på fars kvote. Ingen er tjent med en polarisering mellom pappa og puppen.

Så var det dette med mors helse, for en fødsel er heftige greier. KrF mener at tredelt foreldrepermisjon er negativt for mødre med kompliserte svangerskap og barsel, men argumentet faller på stengrunn. Ingen har sagt at kvinner med psykiske eller fysiske plager skal piskes tilbake på jobb. De må derimot sykemeldes. Det er jo nettopp dette vi har sikkerhetsnettet i velferdsstaten til.

Og, helt ærlig: Hvis mor er alvorlig fødselsdeprimert, eller har revnet så mye at hun knapt klarer å gå… er det beste for mor, og barnet, at far da skal være mindre til stede?

Det leder oss til det siste, til selve kronargumentet mot kvota. For hva med barnets beste? Fortsatt hersker det holdninger om at det er til barnets beste å være mest mulig med mor. Far er ikke så viktig.

Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe

Forskning på fedrenes rolle i barnets første leveår sier noe annet: Fars tilstedeværelse er positiv for barns utvikling, og disse barna får mindre utagerende atferd som toåringer, viser en studie.

Fedre som tar mye permisjon blir også tryggere i foreldrerollen og mer involverte senere i barnets liv, viser en svensk studie. Og til slutt: Når fedre er involvert i omsorgsaktiviteter for barnet, øker ikke bare barnets tilknytning til far – barnet får også bedre tilknytning til mor. Hvordan kan dette ikke være til barnets beste?

Et viktig mål ved innføringen av fedrekvota var nettopp å styrke relasjonen mellom far og barn. Mye tyder på at vi lykkes med dette. Et annet mål har vært å fremme likestilling i arbeidslivet, men det har vi ikke lykkes like godt med.

Fortsatt er det kvinner, ikke menn, som taper både i lønnsutvikling og anseelse når de får barn. Det finnes mange forklaringer på dette, blant annet at vi har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge. Så mange som halvparten av kvinner tar dessuten ubetalt permisjon, på i snitt nesten fire måneder. Dagens rigide barnehageopptak har noe av skylda.

Likestillingsfellene er mange. Kvinner må ta kampen mot disse – og ikke mot fedrekvota. Kritikerne burde bevege seg bort fra idéen om at fars kvote i utgangspunktet tilhører mor. At mor må konkurrere mot far. At far skal være prisgitt hver uke han får med sitt lille barn.

Til slutt, en liten brannfakkel: Vi kvinner kan ikke kjempe for likestilling kun når det er våre egne rettigheter det handler om. I familiepolitikken er det mannen som tradisjonelt har stått svakere stilt. Innføringen av fedrekvoten for 30 år siden ga far en stemme. Fra denne dag kunne han gå til sin arbeidsgiver, med loven i hånd, og kreve pappaperm. Det er formidabelt.

Noe annet ville egentlig vært galskap. Kvinnene hadde for lengst inntatt arbeidsmarkedet da fedrekvoten ble innført. Dermed ble mye av forsørgeransvaret løftet fra fars skuldre, og over på mor. Nå må flere mødre gi slipp, og slippe far til på hjemmebane.

Ikke minst må politikere på høyresiden slutte å true kvota. Om ikke annet enn for barnets beste. For barnet trenger både puppen – og pappa.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen