Av Lan Marie Berg, stortingsrepresentant for MDG
Mandag la Støre og Vedum fram regjeringens nye Ukraina-pakke (eller Nansen-pakken som de selv kaller den). De vil sette av 75 milliarder til Ukraina over fem år, hvor halvparten skal gå til humanitær hjelp, og et engangsbidrag på fem milliarder mer til bistand. Det er fort gjort å la seg blende av tallene, store ord og Nansen-navnet som regjeringen håper vil gi pakken mer kudos.
Men pakken er likevel bare smuler fra de rikes bord. Regjeringen yter ikke etter evne, og verken Ukraina eller de fattige landene får i nærheten av det som er behovene deres.
Jeg tror ikke Nansen ville blitt særlig imponert over denne regjeringen
Norge har allerede tjent 1000 milliarder i ekstrainntekter på høye gasspriser. Det er forventet at vi skal tjene 1000 milliarder til i år.
Da jeg møtte Støre på Dagsnytt 18 mandag, benektet han at denne ekstra rikdommen kom som følge av krigen. Det er i beste fall kreativ historiefortelling. De høye gassprisene er et direkte resultat av Putins invasjon av Ukraina og energikrig mot Europa. Både internasjonale medier, Frankrikes president og OECD har kritisert Norges superprofitter.
Støre sa også at Ukraina-pakken er historisk. Nå vel. Jeg tror dessverre ikke at Nansen ville blitt særlig imponert over denne regjeringen.
[ Kjell Werner: Dette er ikke godt nok, mener Arbeiderpartiets energiutvalg ]
Det som er historisk er at regjeringen i høst valgte å ikke nå bistandsprosenten, som første regjering på 50 år. Som følge av det, har de nærmest halverte støtten til utdanning, kuttet i helsebistand og gitt minimalt mer støtte til kvinners rettigheter.
Heller ikke med den nye Ukraina-pakken, er regjeringen villige til å legge én prosent av det Norge har tjent på bordet til nødhjelp og bistand. Det skjærer i hjertet når vi vet at 100 millioner mennesker nå er på flukt og 800 millioner sulter. Hjelpen er sårt trengt.
MDG har lenge tatt til orde for å sette alle ekstrainntektene på et solidaritetsfond, som skal bistå Ukraina, bygge fornybar energi i Europa og til humanitær hjelp til de fattige landene som nå rammes ekstremt hardt av høye mat- og energipriser.
Hvorfor skal Norge gi mye mer til Ukraina, fornybar energi i Europa og til bistand akkurat nå? Ukraina er ikke de eneste som er i krig og det er ikke noe nytt at fattige land sliter.
[ Slik arbeidsforholdene i helse- og omsorg er nå, frister det ikke å anbefale barna mine å velge det ]
Misforstå meg rett: Jeg mener ikke at vi skal gi mer til Ukraina og til bistand for å være snille, men fordi det er rettferdig. Og ikke minst fordi det er en klok og en langsiktig investering.
Man kan jo lure hvor langt regjeringen tror 15 milliarder i året vil rekke i Ukraina. Som Jens Stoltenberg har sagt: Norge betaler for krigen i Ukraina med kroner og øre, mens ukrainerne betaler med sine liv. Verdensbanken estimerer at Ukraina vil trenge minst 3400 milliarder til gjenoppbygging. Vi er alle tjent med at Ukraina ikke blir etterlatt i ruiner etter krigen.
Putins energikrig mot Europa påvirker også oss. Et av de beste våpnene Europa har, er å øke selvforsyningen av energi ved å satse på fornybart. Jeg tror alle som har betalt en strømregning det siste året, har merket at Norge ikke er en øy; et grønnere, mer selvforsynt Europa er også i Norges interesse. Ikke minst vil mer grønn energi bidra til å kutte utslippene i tråd med ansvaret rike land har for å lede an på klima. Næringslivsgiganter som Johan Andresen og Kristin Skogen Lund har tatt til orde for at regjeringen nettopp skal «legge en stor del av ekstrainntektene fra energikrisen i et garantifond for fremtidig energi- og klimasikkerhet».
Verden har blitt en trykkoker. Etter en enestående periode med fred i Europa har en av våre naboer invadert en annen. For første gang på mange tiår peker pilene for menneskelig utvikling, i feil retning.
[ Takket være en godt laget NRK-serie, har en nyttårsbølge av godhet skyllet over landet ]
Nød og sult er destabiliserende. Dyr mat og energi er lettantennelige utfordringer. Det baner i sin tur veien for populisme og andre mørke politiske krefter. Fattigdom er effektiv grobunn for ekstremisme og kriminalitet. Dyrtid undergraver allerede skjøre demokrati som ikke har råd til å hjelpe befolkningen sin gjennom krisene. Land under press er mer sårbare for å bli brukt som geopolitiske spillebrikker. Det vet Kina og Russland å utnytte. Humanitære kriser som ikke får nok hjelp, varer lenger eller blir gjentakende. Klimakrisen handler allerede om liv og helse, og det går verst utover de med minst fra før.
Norge har selv nytt godt av at andre var sjenerøse med hjelp når vi trengte det. Gjennom den amerikanske Marshall-hjelpen fikk Norge alene 60 milliarder (i dagens kroneverdi) til å bygge landet etter krigen. Hvem vet hvor Europa hadde vært i dag om USA ikke hadde sett seg råd til å investere i en trygg og stabil verden.
Gevinsten av å gi mer til Ukraina og fattige land i krise vil bli vanvittig mye større enn kostnadene.
Støre burde lytte til en tidligere statsminister for Arbeiderpartiet, Gro Harlem Brundtland: «En rik nasjon som ikke kan bruke en krone av hver 100-lapp den tjener til å dele med mennesker som mangler mat, medisiner og tak over hodet, er fattig på mer enn penger».
[ Sverre Lodgaard: Kampene trappes opp, men hva er det politiske siktemålet med krigen i Ukraina? ]