Frank Hammersland dukket først opp i 1990 i gruppa Doomsville Boys. De fikk sangen «Scooter Girl» med på en samlekassett med nye og lovende artister som Solo ga ut, og pekte seg ut som de mest lovende av alle. Derfor ble valgt ut til å være med i en reklamefilm for brusen, men etter å ha vært «de fra Solo-reklamen» i et års tid byttet de navn til Pogo Pops og begynte om igjen.
– Navnet sier litt om musikken vi spiller. Det inneholder popbegrepet fra 60-tallet, og villskapen og energien fra pogo, som var dansen til punkerne på 70-tallet, forklarte de i vårt første møte. Hammersland la også fram noe som lignet på et manifest, som preget det meste han gjorde resten av livet. – Vi har trukket ut det essensielle fra 60-, 70- og 80-tallet. Vi kjenner bare 60-årene fra musikk og film. Men 60-årene virker så uskyldsrene og romantiske, sa han med en slags lengsel i stemmen.
[ Pop uke 3: Oppbyggelige sanger fra et destruktivt forhold ]
Hadde Pogo Pops kommet fra Storbritannia kunne de blitt et sentralt navn i den nye britpopen på denne tida. Siden de var fra Bergen var de med på noe like fint, en av de første og største såkalte bergensbølgene. Et begrep som har vært like dårlig ansett blant de medvirkende hver gang det har dukket opp. – Vi vet ikke om det egentlig kommer en bølge fra Bergen. Det er mange bra band der nå, men vi driver med forskjellige ting. Om det finnes paralleller kommer det av at folk vanker i samme miljø, og produserer plater for hverandre, mente Hammersland.
Debutalbumet «Pop Trip» kom høyt opp på VG-lista i 1992. I leseravstemningen i Nye Takter ble Pogo Pops kåret til Årets nykommer. Oppfølgeren «Crash» fulgte etter i 1993, og fikk Spellemannprisen, selvfølgelig i popklassen. I nettspilleren har NRK en halvtimes konsert som viser hva de var gode for på scenen på denne tida. Men Pogo Pops havnet gradvis litt lenger nede på resultatlistene de neste årene, og ble midlertidig borte.
I det nye århundret var Hammersland tilbake med gruppa Popium. Han hadde ikke lenger fordelen av å være ung og lovende, ha nyhetens interesse og alt det der, men tok situasjonen med ro. Han mente at flere opp- og nedturer i norsk rock de siste ti årene hadde gitt ham et avslappet forhold til det kommersielle resultatet: – Med en ubegrenset kjærlighet til musikk er det lett i å drite i om den selger dårlig, sier han, og la til at dette kunne være nødvendig når en skulle forsøke å holde seg i live i et marked der rockeband i en periode måtte gi tapt for standupkomikere i utelivet.
[ Pop uke 2: Fra stille og forsiktig til hardt og intenst ]
Etter 13 års fravær kom Pogo Pops tilbake med to album i 2009, og fortsatte deretter å gjøre seg gjeldende med ujevne mellomrom. 2010-tallet ble Hammerslands aller mest aktive tiår. Her kom fire album på fem år med den bergenske supergruppa Evig Din For Alltid, der han spilte med Petter Folkedal (Sgt. Petter), Per Arne «Piddi» Fjeldstad (Pompel & The Pilts) og Frode Unneland (Chocolate Overdose, Savoy). Han ga også ut et album som The Love Connection med Marte Wulff og Thom Hell. Og et par soloalbum attpåtil. Jeg teller til slutt 20 album totalt.
Her i avisa ble «Love Is The Greatest Compass» med Pogo Pops utropt til deres kanskje beste i 2017. Det går an å høre at dette er laget av ren kjærlighet til sjangeren, skrev jeg da. Dessverre er popen også innrettet sånn at Pogo Pops ikke kunne ha ambisjoner om å være det nye store en gang til.
[ Pop i 1973: 50-årsjubileum for mange av det største ]
Frank Hammersland fikk kreftdiagnosen i 2021. Han ga seg ikke. I fjor var Pogo Pops tilbake igjen, med albumet «Daylight». Det var fint å høre dem på deres beste i sanger som «Maybe It Was Just A Dream» og «Dancing To The Beat Of My Heart», med en klassisk lyd som aldri blir umoderne. De spilte også på OverOslo på Grefsenkollen på to festivaldager sammen med A-ha, til store anstrengelser for sangeren som var nå var alvorlig syk.
Etterpå har Frank Hammersland laget musikk til Nationaltheatrets kommende oppsetning av «Døden på Oslo S» på det gamle, nå tomme Økernsenteret. Ifølge Bergens Tidende holdt han også på med et nytt soloalbum, men det er ikke kjent hvor langt dette arbeidet var kommet. Det går an å håpe at vi får høre ham igjen enda en gang.
