Pop uke 2: Fra stille og forsiktig til hardt og intenst

Juni Habel

Stadig flere aktuelle artister formidler gledene i den nære og personlige visesangen. Juni Habel kan sammenlignes med noen av dem vi jublet mest for i fjor, som Selma French og Ingvild Flottorp, og neste uke kommer et nytt album med Siv Jakobsen. Den andre uka i januar høres Habels andre album, «Carvings», ut som det kommer til å bli et av årets fineste.

Juni Habel er blitt en favoritt på disse sidene, først på Bylarm i 2020 der vi utropte henne til en av de nye store, deretter med debutalbumet «All Ears» i 2021. Denne var en pandemiproduksjon, strippet ned til det essensielle, uten unødvendige forstyrrelser. «De forsiktige virkemidlene roper ikke om oppmerksomhet, men sakte med sikkert forføres vi av stemningen», skrev vi da. Heldigvis har hun ikke falt for fristelsen til å lage en større, mer strømlinjeformet produksjon nå. Albumet er spilt inn i et gammelt skolehus i Rakkestad, som også er blitt hennes hjem. Hun spiller vakkert på nylonstrengene sine, med noen fortryllende arrangementer når det kommer til koringene, og forsiktige bidrag fra et lite band. Sangene er preget av naturen, men også av minnene om søsteren som omkom i en bilulykke for noen år siden. «Valiant» er til henne, men alle sangene er fulle av innlevelse og inntrengende overbevisning.

Lars Vaular

Den første forsmaken på Lars Vaulars nye album «Vintage Velour» kom sist sommer med «Vi går opp», et sterkt innlegg i debatten om rusreformen, og et hardt angrep på det den private organisasjonen «Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF)». Samtidig med at albumet slippes kritiserer et offentlig utvalg samrøret mellom politiet og NNPF i rapporten «Politi og rolleforståelse, en triumf for Vaular (som så vidt er nevnt i rapporten) og hans mange meningsfeller.

Resten av «Vintage Velour» (Vaular/Velour, ikke sant) er ikke like konkret innholdsmessig. Det fortelles at musikken er påvirket av tilværelsen i det som heter Økern Kulturtårn, plassert midt i brytningen mellom slitt og ny urbanitet i en bydel i endring. Vaular forteller om sin egen plass i disse omgivelsene, og i sin egen verden. Produksjonen (med Geir Øyvind Hvidsten) er ganske tilbakelent, men delikat oppfinnsom, og egner seg godt til fordypning.

Teksterne er spekket med popkulturelle referanser. I «Beamet ned fra en annen planet» namedropper han jazzlegenden Sun Ra og fotballegenden John Arne Riise i samme låt – sannsynligvis første og siste gang noen gjør dette. «Eg har kommet en lang vei baby, kall meg Fat Boy Slim», sier han i låten oppkalt etter den engelske DJ-en. Og «eg har 22 ansikt, ikkje ett av de e som ditt» i «Gass, Gass», er det bare jeg som tror det er et familiært sitat fra 80-tallsgruppa Garden Of Delight?

I de to siste sangene, «Kun legender i min kalender» og «En svær kis i en Nissan leaf», kommer Kamara attraktivt inn som gjestevokalist. Mye moro her, men det er alvoret fra «Vi går opp» som igjen gjør sterkest inntrykk.

[ Don Martins rekordår: Jeg husker nesten ikke hva jeg gjorde i mars ]

Truls Sæther

Truls Sæther var med helt fra begynnelsen i den nye rocken fra Halden. Han var gitarist i Ice Cream Band, som fikk varme opp for Elvis Costello i Chateau Neuf i 1978, med Henning Kvitnes i spissen. Da Ice Cream Band ble til Young Lords året etter var han borte, men han rakk å være med på et intervju i Puls desember 1978: – Jeg synes det er best å skrive om det som foregår rundt deg, din egen virkelighet. Da må du også bruke ditt eget språk, sa unge Sæther. Kvitnes var ikke enig den gangen, det skulle gå mange år før han selv kom til samme erkjennelse.

Hvor han har vært de siste 44 årene kan man alltids spørre. Men på albumet «Reise uten ankomst» viser Truls Sæther at det går an å debutere som 65-åring, og lagde den mest brennende engasjerte gitarrocken vi har hørt på en stund. Mange av disse låtene er massive. Han sparker albumet i gang med «Svart belte i hat», som er norsk på norsk på sitt beste. Verdt å merke seg er «Anita Bergs installasjoner», som er en sarkastisk kommentar til oppstusset rundt teaterstykket «Ways Of Seeing», med etterfølgende rettsoppgjør. Med den sterke stemmen til Truls Sæther er den nærmeste referansen til alt dette Jokke & Valentinerne. Intet mindre.

Albumet er produsert av Freddy Holm, fra The Salmon Smokers, som har fingrene med i spillet i mye av det som skjer i Halden og omegn. Albumet kommer passende nok ut på Halden-selskapet New Noise, som ble startet den gangen da, for å presentere byens nye rock. Truls Sæther er fortsatt ny nok.

[ Gløder fortsatt: Lava spiller videre ]

Vaarin

I 2018 fikk Vårin Strand toppkarakter for debutalbumet «Even If I Started Seeing Rainbows» her i avisa. Siden har hun justert artistnavnet til Vaarin, og gitt ut en fin rekke singler og EPer, med «Lovers In Memory» fra 2020 som den største suksessen, og de etterfølgende EPene «Bitter Taste Of Goodbye» og «Music From Imaginary Movies».

Etter fem år kommer endelig hennes andre album i mai, «The Identity Of Belonging». Et konseptalbum om å føle at man ikke hører til. «Dark Matter» kommer nå som den første singelen. «Hvor kommer dine mørkeste tanker fra? Og hvordan takler du dine», spør hun i presentasjonen. Men sangen høres ikke så mørk ut som den er. Riktignok er produksjonen dunkel og mystisk, men Vaarin synger med en overbevisende stemme, og melodisk er sangen så oppløftende som det går an å forlange.

[ Pop uke 1: Nå renskes spillelistene ]

Emelie Hollow

Emelie Hollow fra Vinterbro begynner å bli en etablert popartist. «Hun skiller seg ut med nære og personlige sanger, som gir gode pusterom i den store mengden», skrev vi før Bylarm i 2020. Hun har også siden vært med på å skrive for Dagny, Emma Steinbakken, Chris Holsten og mange andre, og selveste MGP-vinneren til Tix i forfjor. For dette ble hun også nominert til Spellemannprisen i klassen for årets låtskriver i fjor.

Son artist på egen hånd har hun nå startet veien mot et nytt album, «Solitude», som kommer i mai. Sangene slippes to og to i forkant, og skal belyse kjærlighetens motsetninger. Først nå den følsomme visa «Don’t Believe It», («I’ve learned to doubt every word from a lover’s mouth»), med det som beskrives som sitt lysere motstykke i «No One’s Ever Looked At Me Like That». Ja takk, begge deler.

MGP

Lørdag starter det årlige Melodi Grand Prix-spetakkelet i Norge, med tre delfinaler, 21 deltakere til sammen, før den norske finalen 4. februar. På disse sidene er vi mer opptatt av muligheten for at John Lydons gruppe PiL kvelden før kan vinne den irske finalen med «Hawaii». Som ikke oppfyller forventningene til stilsikre provokasjoner denne kanten, men til gjengjeld er en vakker sang til Lydons ektefelle gjennom 43 år, Nora, som nå er rammet av alzheimer: «You are loved/Again again/Hawaii/You and me/All those good times», synger han så smukt.

U2

De siste to årene har U2 tatt for seg 40 av sine gamle sanger, og split dem inn om igjen for et album som skal hete «Songs of Surrender». Gitaristen The Edge har hatt overoppsynet med prosjektet, som han sier begynte som et eksperiment og endte som en besettelse. Sangene er produsert sammen med Bob Ezrin, som på 70-tallet, før U2s tid, sto bak plater med Alice Cooper, Kiss og Pink Floyd. De 40 sporene er delt opp i fire separate album, med hvert av medlemmenes navn som tittel.

Den første av alle disse er ute nå – den nye versjonen av «Pride (In The Name Of Love»), som absolutt oppfyller kravene til oppdatering. Den begynner stille og forsiktig, men bygger seg opp med et barnekor fra Mumbai og den indiske tablas-spilleren Karsh Kale.

[ «R.I.P Henry»: Her gjør Mads Ousdal sin beste TV-rolle ]

[ En av de største legendene fra britisk rock er død ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen