Vårt velferdssamfunn er helt avhengig av at så mange som mulig jobber. Det er gjennom dette vi har råd til sosiale ytelser og velferdsgoder. Det er både bra for samfunnet og bra for den enkelte. Det er også bedre å få jobbe litt, både økonomisk og sosialt. Ikke minst er arbeidslivet så mye mer enn bare en jobb å gå til. Det er ofte på jobben man lærer nye ting, holder seg oppdatert, opplever vennskap og fellesskap. Derfor er det så viktig at alle som kan jobbe gis muligheten til det.
De påstår at høyresida tror uføre og fattige motiveres til innsats gjennom kutt i trygd og ytelser
I Dagsavisen før jul raste Rødts Mimir Kristjansson mot arbeidslinja, og mente det var en forbanna myte at det lønner seg å være syk, minstepensjonist eller motta sosialhjelp. Dette er stråmannsargumentasjon av verste sort, for det er det ingen som sier. Men det er en seiglivet myte at det alltid lønner seg å jobbe. I hvert fall økonomisk. Før jul skrev NRK om Guri Anne Egge og Arne Olav Grønbech Hope, som begge var kommet i full jobb etter å tidligere vært uføretrygdede.
Siden det er en grense for hvor stor inntekt man kan tjene i løpet av et år og samtidig få uføretrygd, fikk begge krav om tilbakebetaling til Nav for tidligere mottatt uføretrygd. At dette oppleves som urettferdig og en straff for å gå inn i full jobb er like forståelig som at det er uforståelig at noen mener dette ikke er en barriere for uføretrygdede til å forsøke seg i arbeidslivet.
Likevel angriper den radikale venstresida arbeidslinja ved å late som om det ikke finnes barrierer mot å gå fra trygd til arbeid, når disse beviselig finnes. Dette hindrer en åpen og konstruktiv diskusjon om utformingen av velferden vår. Dermed risikerer vi at folk vi trenger i arbeidslivet blir stående utenfor mot sin vilje. Det er urettferdig og usosialt.
Det er ingen sosiale ytelser som gjør folk rike i Norge. Verken uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller sosialhjelp gjør noen til lønnsvinnere. Men det finnes barrierer som hever terskelen for de som vil og kan delta i arbeidslivet, og som gjør at noen låses inne i vedvarende lavinntekt i stedet for å løftes opp og ut i arbeidslivet. Men venstresida argumenterer som om noen mener det lønner seg generelt å være trygda, syk eller motta sosialhjelp, noe som hindrer en viktig debatt om hvordan vi best kan utforme våre velferdssystemer.
De påstår også at høyresida tror at uføre og fattige motiveres til innsats gjennom kutt i trygd og ytelser, mens de rike motiveres av å få mer gjennom skattelette. Dette er også et falskt premiss som forutsetter at man går fra mindre til mer når man går fra trygd til arbeid. Men slik er det jo ikke alltid. Tidligere var det eksempelvis slik at uføre med barnetillegg kunne ha høyere inntekt enn om de gikk inn i jobb. Og som tilfellet med Egge og Grønbech Hope viser, så finnes det terskler i trygdesystemet som kan være barrierer mot full jobb. Er det ikke litt underlig å anta at folk som har fått innvilget uføretrygd, men gjerne kan og vil jobbe noe, vil motiveres til å jobbe dersom de taper økonomisk på det?
Prinsippet om at det må lønne seg å jobbe burde være selvforklarende. Det er jo helt urimelig å forvente at de som allerede har utfordringer i arbeidslivet, skal motiveres til å jobbe litt, dersom innsatsen ikke belønnes med mer enn det de allerede har i trygd og tilleggsytelser. Dette er velferdsstatens dilemma. Ulike trygdeordninger må være til å leve av og til å leve med, men samtidig utformes slik at de motiverer til arbeid. Trygdesystemet må være utformet slik at det vil lønne seg å forsøke seg ut i jobb, slik at ikke folk låses folk fast i vedvarende lavinntekt uten muligheter for å jobbe seg opp i inntekt.
[ Kjell Werner: Ap-lederen og LO-lederen kan ta kritikken med stoisk ro ]
Varehandelen er en av de bransjene som gjør en fantastisk innsats for inkludering i arbeidslivet. Ifølge Statistisk sentralbyrå er gjennomsnittslønnen for en butikkmedarbeider på rundt 380.000 kroner i året, men mange starter på lavere lønn enn det. Er du ung enslig er minste årlige uføretrygd 2,91 ganger folketrygdens grunnbeløp. Det tilsvarte 324.398 kroner i 2022, som tilsvarer startsatsen for unge butikkmedarbeidere uten erfaring.
Det lønner seg på sikt å kunne jobbe, og gå opp i inntekt. Men det er mange som har utfordringer i arbeidslivet, og likevel forsøker å stå i arbeid. Motivasjonen til dette vil svekkes dersom de ser at andre med lignende utfordringer får omtrent det samme i ytelser og trygd. På samme måte kan vi ikke forvente at uføretrygdede som kan jobbe litt, skal gjøre en ekstra innsats for å bli butikkmedarbeidere dersom det økonomisk sett nesten ikke gjør en forskjell.
Skal vi få flere til å forsøke seg litt, så må det lønne seg mer enn bare noe. Og de som faktisk forsøker seg mer enn litt, vil raskt kunne få bedre lønn og pensjonsbetingelser, i tillegg til at vi ikke skal undervurdere verdien av arbeidsfellesskap og kollegaer. Selvsagt ønsker de fleste å delta, men det må lønne seg økonomisk.
Folks muligheter i arbeidslivet handler ikke bare om ytelser og inntekt. Vi trenger en god skole som løfter og gir muligheter til alle elever, et helsevesen som gjør syke folk friske, arbeidsmarkedstiltak som kvalifiserer folk til arbeidslivet og et arbeidsliv som senker terskelen for deltakelse. Og så må vi finne bedre svar på velferdsstatens dilemma der trygdeordninger må være til å leve av og til å leve med, men samtidig utformes slik at de motiverer til arbeid. Men da må vi åpne for en bedre og bredere debatt om velferdsstatens utfordringer, og heller forbanne mytene enn å spre dem.
[ Gikk til sak mot Nav: – Hun tar en modig kamp mot et enormt system ]
[ Lars West Johnsen: Høyresiden og pengeinteressene har vunnet den historiske maktkampen ]
