I Europa er den nye parolen å forsvare hver tomme av Natos territorium ved hjelp av en overlegen militærmakt opp mot Russlands grenser. Samtidig kutter vi forbindelsene til Russland over hele linja. Sanksjoner, boikott, fordømmelser og kanselleringer er «in». Til sammen betyr det en markant militarisering av forholdet. Russland kan skylde seg selv – selvskadingen er gedigen – men klokskapen i vår egen reaksjonsmåte, må vi selv svare for.
Snart kommer Xi Jinping til Riyadh, og det besøket ser ut til å bli særdeles vellykket.
Den umiddelbare geopolitiske konsekvensen er at Russland snur seg østover og sørover, mot Kina, India, Midtøsten og Afrika. Sett med russiske øyne er det spilt møye å bruke diplomatiske ressurser og politisk oppmerksomhet på leting etter samarbeidsprosjekter vestover.
Kaster vi blikket bortom krigen i Ukraina, ser vi et svekket Russland, et styrket Europa og et USA som er minst like opptatt av Kina som før. Da vil debatten om byrdefordeling mellom USA og Europa skifte spor og blir til en mer dyptgående debatt om omstrukturering. USA vil kreve at Europa tar hovedansvaret for egen sikkerhet. En ny amerikansk president – særlig en republikansk – vil ha mindre til overs for Nato.
I Midtøsten har USA redusert sitt fotavtrykk, motivert av konfrontasjonen med Kina. Russland snakker med alle og har sammenfallende interesser med de oljeproduserende landene. Når konflikter oppstår, er de derfor i posisjon til å fiske i rørt vann. Da Joe Biden besøkte Saudi Arabia i forrige måned og ba dem øke oljeproduksjonen for å redusere inflasjonspresset, ble svaret nei − etter konsultasjoner med Russland. Besøket var i det hele tatt særdeles mislykket. Snart kommer Xi Jinping til Riyadh, og det besøket ser ut til å bli særdeles vellykket.
Kina er den nye dominanten i det enorme landområdet som strekker seg gjennom Asia til Midtøsten og videre til Afrika, som den britiske geopolitikeren Halford MacKinder kalte hovedøya. Siden 2013 har kineserne investert omtrent 1500 milliarder dollar i Silkevei-prosjekter, til hundre land i Øst-Asia, Vest-Asia, Midtøsten og Afrika sør for Sahara.
I Midtøsten investerer kineserne over alt. FN-paktens grunnprinsipper passer dem som hånd i hanske: Ikke-innblanding i indre anliggender har gjort det lett å komme inn, og i Sikkerhetsrådet kan de nekte vestmaktene legitimitet for militære intervensjoner. Kina har også andre fordeler. Den kinesiske staten er rik. I USA, derimot, er rikdommen på private hender mens staten sitter med utenlandsgjelda. Når den kinesiske utenriksministeren reiser utenlands har han gjerne noen milliarder i kofferten mens den amerikanske har problemer med å skrape sammen millioner. USA tar gjerne initiativ til å organisere andres penger for å få prosjekter i gang, men da er det ofte tvil om oppslutningen og implementeringen.
[ Torbjørn Færøvik: Vi kan vente et enda mer intolerant og aggressivt Kina. ]
Så langt har ikke kineserne bygd militære støttepunkter langs silkeveiene. I sin lange historie har de brukt makt i egen region, men aldri sendt militære styrker til andre deler av verden. Det er de vestlige stormaktene som har bygd imperier på den måten. Kina har bygd en stor flåte på rekordtid, men den konsentrerer seg om å drive USA ut av nærområdet. Om den økonomiske ekspansjonen likevel blir fulgt opp med militære støtte, gjenstår å se.
Kina har imidlertid skaffet seg et stort antall partnere på andre, tilstøtende felter. Shanghai Cooperation Organization (SCO) – hvor Kina er magnet og drivkraft – får stadig flere medlemmer, observatører og partnerland. India og Pakistan er medlemmer og i høst ble også Iran med. Afghanistan, Belarus og Mongolia er observatører.
Armenia, Azerbaidsjan, Kamdodsja, Nepal, Sri Lanka og en rekke land i Midtøsten er eller har søkt om å bli dialogpartnere. SCO er i ferd med å bli paraply og fellesnevner for det meste av hovedøya.
Rivaliseringen mellom Kina og den vestlige verden ledet av USA tiltar, med India i en interessant mellomposisjon. India er en stormakt i sin egen rett med globale utenrikspolitiske ambisjoner. Landet samarbeider med USA, Japan og Australia for å demme opp for Kina samtidig som det er fullt medlem i SCO og distanserer seg fra sanksjonene mot Russland. Midtøsten er i flytsonen østover mens Afrika ligger i skjæringspunktet mellom Kina, EU og USA.
Det store amerikanske fortrinnet er militært. USAs forsvarsbudsjett er nesten tre ganger så stort som det kinesiske, og investeringene i militær forskning og utvikling er større enn de andre stormaktenes til sammen. Tidligere var frihandel – adgang til verdens største marked – et agn USA kunne bruke for å trekke andre land ut av Kinas klør, men ikke nå lenger. De proteksjonistiske strømningene i USA forbyr det.
Økonomiske sanksjoner er et sterkt våpen for USA så lenge de kontrollerer det internasjonale finanssystemet, men den kontrollen svekkes litt etter hvert. Amerikanerne slår også poeng på demokratiets overlegenhet i møte med autoritære styresett, men det er ingen systematikk i det, og på hjemmebane er demokratiet i spill.
Hva gjør EU, den fremste representanten for liberale verdier og en regelbasert internasjonal orden?
[ Helge Simonnes: Trump hadde nok ikke regnet med at Ron DeSantis skulle bli en så tøff utfordrer. ]
Da Kommisjonspresident von der Leyen holdt sin tale om Unionens tilstand i midten av september, advarte hun mot å bero på autoritære stater, som hun mente var upålitelige. Samtidig reiste Presidenten for Det Europeiske Råd, Charles Michel, til Saudi Arabia og energikommissær Kadri Simons til Azerbaidsjan, åpenbart på jakt etter mer gass. Ikke noe snakk om styreform og liberale verdier i den forbindelse. Fra Texas kommer LNG til unnsetning, produsert ved fracking og med store utslipp av metan. Hvis det er én fellesnevner som trumfer alt dette, er det krigen mot Russland. Sett fra en annen synsvinkel er oppskriften å berge seg selv som best man kan, styreform, miljø og regelbasert verdensorden til side. EU liksom andre makter.
Vi lever i en brytningstid hvor uvanlig mye er i spill, og hvor virkemidlene har like mye med politisk økonomi som med militær makt å gjøre.
[ Helle Palmer: Vi greier ikke å redde verden uten å verdsette kvinners arbeid. ]
