Faste lesere av denne spalten vet at vi ikke ser på det å endre samfunnet som noe som skal skje over natta. Vi har egne, revolusjonære småpartier til sånt. Nei, å endre samfunnet er hardt arbeid som tar generasjoner. Tenk på det som å endre kursen forsiktig et par grader på ei skute ute på havet. De som er om bord må følge nøye med for å merke endringen, men etter en stund er skipet et helt annet sted enn det ellers ville vært.
For brå kursendring mener noen, og klager på at det skvulper i drikkeglassene på soldekket
Vaktskiftene ved roret på denne tenkte skuta, er de årlige statsbudsjettene. De er anledninger til å endre kurs. De siste åtte årene har roret gang på gang blir dreid et hakk eller to mot høyre. Hver gang forsterkes effekten, og etter som tiden gikk beveget Norge seg lengre og lengre vekk fra den kursen kaptein Stoltenberg overlot til kaptein Solberg. I fjor mønstret kaptein Støre på, og sist uke la han fram sitt første statsbudsjett. Kursendringen er tydelig for de som vil se. Roret er dreiet tilbake mot venstre. For brå kursendring mener noen, og klager på at det skvulper i drikkeglassene på soldekket. For liten omlegging av kurs klages det fra motsatt side.
[ Kjell Werner: Liten mink kan velte stor politiker ]
At det klages fra både høyre og venstre er naturlig. Kaptein Støre seiler i et smalt sund med opposisjon på begge sider av skuta si. Uansett hvor mye han justerer kursen eller endrer hastigheten vil det være for mye for noen og for lite for andre. Slik er både politikk og navigasjon.
At de som støttet den forrige regjeringen er misfornøyd med statsbudsjettet hever vi ikke et øyelokk over. Det er jo slik det skal være. De stemte ikke på dagens regjering. Det som er litt rart er at en del av de som ønsket seg et skifte. Folk som deler lange lister over alle endringene Erna Solberg gjennomførte i de åtte årene hun styrte landet. Som dermed viser hvor mye det er mulig å påvirke et land dersom du systematisk jobber med å hele tiden trekke beslutningene i en bestemt retning. Nå er misfornøyd med at landet helt åpenbart har tatt en ny kurs. Skatteletten til de med lave lønninger er for liten, sier de. Det bevilges ikke nok til velferd, hevdes de. Klimaet må betale, påstår de.
Vent og se, folkens, sier vi. Vent og se.
[ Dagsavisen mener: Venstre prøver igjen å score politiske poeng på en alvorlig krise ]
Vent og se hva som blir effekten av at de med de laveste lønningene får stadig mer igjen for arbeidet sitt, for hvert år som går. Vent og se hva som blir effekten av at offentlige budsjetter som finansierer vår velferd, styrkes for hvert år som går. Vent og se hva som blir den langsiktige effekten på investeringene i fornybar energi når det synker inn at skattefradraget investorene får er økt fra 22 til 62 prosent og at risikoen deres er redusert tilsvarende.
Alle som ikke styrer landet har som jobb å klage på statsbudsjettet fram til det er vedtatt. I tillegg sammenligner vi naturlig nok det statsbudsjettet vi får, med det vi skulle ønske vi fikk. Ikke med det statsbudsjettet som faktisk ville vært alternativet. Det gir nok ikke den mest fruktbare offentlige diskusjonen. Det er naturlig at vi mennesker ønsker oss raske resultater. Slik er vi skrudd sammen. Det å vente på noe godt er frustrerende. Det gjelder naturlig nok særlig de som føler at de har ventet lenge allerede.