1. november går danskene til valgurnene. Statsminister Mette Frederiksen ble presset til å skrive ut nyvalg. Bakgrunnen er den såkalte minkskandalen. Frederiksen har fått kraftig kritikk for at hun brøt loven da regjeringen beordret nedslakting ved alle minkfarmene for å hindre spredning av et mutert koronavirus. Nå blir altså de politiske kortene delt ut på nytt ved folketingsvalget om drøye tre uker. 14 partier stiller til valg.
Mette Frederiksen har spilt ut et dristig kort. Hun ønsker seg en ny form for regjeringssamarbeid, en mer bredt sammensatt regjering med partier fra begge sider av det politiske sentrum. I tre år har sosialdemokraten Frederiksen ledet en sosialdemokratisk mindretallsregjering som i realiteten har hatt parlamentarisk støtte fra venstresiden.
Mette Frederiksens lefling med blå side er et stort sjansespill
Nå frir statsministeren altså til den blå siden. Og her får hun avslag på grått papir fra både Venstre og Det konservative folkepartiet. Men det finnes også en joker i kortstokken. Tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen forlot Venstre 1. januar 2021 og dannet senere partiet Moderaterne. Den politiske ringreven vil ikke avsløre hvem han vil ha som statsminister dersom partiet kommer på vippen.
Meningsmålingene viser jevnt løp mellom blå og rød blokk. I så måte har Lars Løkke Rasmussen gode kort på hånden. Det hører med til historien at han som statsminister tok til orde for en liknende koalisjon i 2019, men tapte for Mette Frederiksen i det påfølgende valget. Den gang var Løkke Rasmussen i lomma på Dansk Folkeparti, som i dag er nærmest desimert.
I den forbindelse er det naturlig å nevne en annen tidligere Venstre-politiker. Tidligere justisminister Inger Støjberg ble i fjor kastet ut av den danske nasjonalforsamlingen og dømt til fengsel i en riksrettssak. Hun ble kjent skyldig i å ha utstedt en ulovlig ordre om at alle asylsøkende par skulle skilles dersom den ene var mindreårig. I sommer dannet Støjberg partiet Danmarksdemokratene, som raskt fikk rundt ti prosent på målingene.
[ Kjell Werner: Vedum må selge høns i regnvær ]
Socialdemokratiet har fått et lite løft på meningsmålingene de siste dagene. Mette Frederiksens strategi synes så langt å ha virket. Spørsmålet er om hun mener alvor med frieriet til blå side eller det bare er et forsøk på å kapre velgere i den leiren. Svaret får vi om en måneds tid. Mette Frederiksen spiller høyt. Fallhøyden er stor. Men hun skriver uansett historie.
Det var historisk sus over Frederiksens tale til Folketinget tirsdag. Her trakk hun opp linjene ved å dra parallellen til det historiske kriseforliket i 1933. Statsminister og sosialdemokrat Thorvald Stauning samlet sentrale politikere i sin leilighet. Han fikk med seg Radikale Venstre og Venstre på et bredt kompromiss. Det ble utvist pragmatisme som var nødvendig for å komme ut av krisen. Samtidig dannet dette grunnlaget for utviklingen av den danske velferdsstaten.
Mette Frederiksen karakteriserte 1933-forliket som det mest ikoniske eksempelet på det samarbeidende danske folkestyret. På denne bakgrunn var det naturlig at hun dagen etter lanserte ideen om en regjering som favner bredt i Folketinget. Dette står i kontrast til Socialdemokratiets nyere historiske linje, som fram til nå har vært å ha en ettpartiregjering som har kunnet søke vekslende støtte i Folketinget. Det nye argumentet fra Frederiksen er at det er krig i Europa og økonomisk usikkerhet.
Strategien til Socialdemokratiet er tydeligvis å spille på Frederiksen som samlende statsminister. Hun klarte å lose landet godt gjennom pandemien og har også vist lederskap i dagens krevende situasjon. Problemet er minkskandalen, som henger som en klam krage om hennes hals. Granskningskommisjonen rettet flengende kritikk for statsministerens opptreden i denne saken.
[ Eirik Hoff Lysholm: Om å passe på landet sammen. ]
Opposisjonen bruker skandalen for alt den er verdt. Det har skapt vondt blod at samarbeidspartiet Radikale Venstre truet med å felle regjeringen dersom Frederiksen ikke utlyste nyvalg. I manges øyne framstår den danske statsministeren som egenrådig og maktfullkommen. Den forhastede nedslaktingen av 15 millioner mink understreker denne karakteristikken.
Mette Frederiksen kan muligens score litt på at de blå partiene ikke har noen felles statsministerkandidat. Både Venstre og Det konservative Folkepartiet stiller med hver sin kandidat, henholdsvis Jakob Ellemann-Jensen og Søren Pape Poulsen. Det gjenstår å se om det blir noen avklaring på borgerlig side før valget.
Mette Frederiksens strategi ved folketingsvalget for tre år siden var å legge seg til høyre i innvandringspolitikken og til venstre i velferdspolitikken. Samtidig fridde hun til «vanlige folk», som i Danmark går under navnet «Arne». Socialdemokratiet lyktes med å kapre velgere fra Dansk Folkeparti og gjorde det godt i typiske distriktskommuner. Men Frederiksens parti tapte stort i de store byene. I København ble Enhetspartiet på ytre venstre fløy det største partiet.
[ Jo Moen Bredeveien: En rød lynavleder på venstre side. ]
Vi så et liknende trekk i det norske valget i fjor. Arbeiderpartiet reiste seg i Innlandet og i Nord-Norge. I Oslo og flere storbyer gjorde SV, Rødt og MGD gode valg. Ap og Sp kunne imidlertid danne regjering. Her hjemme går statsminister Jonas Gahr Støre i motsatt retning av kollegaen i Danmark. Han har for lengst avskrevet KrF og Venstre som aktuelle partnere. I så måte er det gledelig å registrere at også Tankesmien Agenda nå omsider har forlatt tanken om å samle sentrum-venstre. Nå er det venstresiden som gjelder der i gården.
Mette Frederiksens lefling med blå side er et stort sjansespill. Det er allerede sosialdemokrater som er bekymret. Sjefredaktøren i den LO-tilknyttede nettavisen A4aktuelt, Kristian Madsen, mener at Frederiksen underminerer tre års resultater med sin appell. Han har problemer med å se det politiske prosjektet. Madsen mener det er en taktisk brøler av Frederiksen å utelukke en regjering med bare Radikale Venstre. Makt for maktens skyld er ikke å anbefale.
Hva er så det mest sannsynlige resultatet dersom Mette Frederiksen vinner valget? Min kvalifiserte gjetning er at Radikale Venstre og Moderaterne inngår i hennes regjering. Muligens også Socialistisk Folkeparti. Men sannsynligheten for at Socialdemokratiet fortsatt må regjere alene er absolutt til stede.
Situasjonen i Danmark er tross alt ikke så kritisk som den var i 1933. Et annet alternativ er at Mette Frederiksen får på minkpelsen av velgerne.
