Britenes nye statsminister velges ikke denne gang av folket, men utelukkende av medlemmene i det konservative partiet. I en slik setting kan tilsynelatende små saker bli avgjørende, som for eksempel forslaget fra Truss om at Storbritannias ambassade i Israel skal flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem.
Meningsmålingene tyder på at utenriksminister Truss vil gå seirende ut av de siste ukenes intense valgoppgjør mot motkandidaten, tidligere finansminister Rushi Sunak. Begge har sittet ved Boris Johnsons bord, og mandag femte september blir resultatet av uravstemningen offentliggjort. Landets velgere må bare takke og bukke og bøye seg for Tory-medlemmenes valg.
Slik er parlamentarismen, selv om det vanligvis er innbyggerne som kalles til urnene når et land skal få en ny statsminister. Men det kan skje at lederen finner det for godt å trekke seg midt i en valgperiode. Da er det duket for en annerledes prosess. Det er ikke noe som bare gjelder i øyriket vest for oss. Norge var i samme situasjon da Gro Harlem Brundtland sa takk for seg som statsminister 25. oktober 1996. Valget av etterfølger var det bare et fåtall nordmenn som hadde innflytelse på. Utsendingene til Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte bestemte at Thorbjørn Jagland skulle ta stafettpinnen videre. Han ble partileder, og siden Ap satt med regjeringsmakten, ble han også statsminister.
[ Dagsavisen mener: Oljeskammen som forsvant ]
De siste ukers thriller om hvem som skal bli britenes nye statsminister involverer langt flere enn da Jagland ble valgt for over 25 år siden. Etter at de konservative parlamentsmedlemmene i sommer gjorde jobben med å barbere en lang kandidatliste, ble det til slutt 160.000 Tory-medlemmers tur til å velge mellom Truss og Sunak.
Det er et postvalg, og valgoppgjøret mellom de to tidligere regjeringskompanjongene er blitt betegnet som skittent. Kandidatenes evne til å komme med uventede utspill, er en del av dynamikken. Mange ble overrasket da Liz Truss tidlig i august valgte å gjøre flytting av Storbritannias ambassade i Israel til en sak.
De som husker godt, vet at det var nettopp det Donald Trump gjorde da han i 2015 og 2016 satte i gang med å sjarmere evangelikale velgere i USA. For mange av disse er det nærmest en trossak at det er Jerusalem som skal huse nasjonenes ambassader. Logikken er at desto flere land som legger sine ambassader til Jerusalem, jo klarere fremstår det at Jerusalem er landets rette hovedstad. For noen er det bibelske profetier som dermed går i oppfyllelse. I et slikt perspektiv bryr man seg lite om hvor konfliktfylt striden om Jerusalems status er i Midtøsten.
At det skulle ha stor betydning i USA, er ingen overraskelse. At det kan bli en vippesak i Storbritannia er mer forunderlig. Ved et ordinært valg ville det vært en ikke-sak, men når målgruppen for valget er skrumpet inn til 160.000 britiske konservative, er det noe helt annet. Liz Truss skjønte at det finnes en del Tory-konservative som tenker likt med republikanere i USA. Kombinasjonen av løfter om skattelettelser og flytting av en ambassade, kan faktisk være tungen på vektskålen for at hennes neste adresse blir Downing Street 10.
Britene er naturlig nok spente på hvem som etterfølger skandalenes mester, Boris Johnson. Går Liz Truss seirende ut, blir det færre skandaler, men britene får en leder som har bevist at hun behersker maktspillet til fingerspissene. Det er en viktig egenskap til en politisk toppleder.
[ Fra nyttår kan mange av oss over 50 forsvinne fra trafikken ]