Vet du hva som er vanskelig? Å skrive engasjerende om seksuelle overgrep. Det er kanskje sjukt å si, men jeg sitter her med alle de grusomme tallene, og er helt sikker på at det jeg taster ned kommer til å gå rett inn og rett ut i hodet på folk. Det er nesten så jeg leser de verste partiene raskt selv.
Vet du hvorfor? Fordi mange av oss egentlig ikke orker å forholde oss til voldtekt. Og jeg tror kanskje jeg vet en av årsakene til det. For en snakker ofte om at alle kjenner noen som har blitt utsatt for overgrep. Men har du tenkt over at du kanskje kjenner noen som har begått et?
Jeg er lei av å lese platte ord om så voldsomme handlinger. Når Ungdata-undersøkelsen 2022 viser at tolv prosent av jenter i videregående skole er blitt presset eller tvunget til seksuelle handlinger eller samleie, og tre prosent gutter, så brukes det ord som «urovekkende». Nei, vi er langt forbi urovekkende. Vi vet at jenter har høyest risiko for å bli voldtatt i barne- og ungdomstiden. Les det en gang til.
Et bedre ord for det er «helt grusomt».
Det er heller ikke urovekkende at åtti prosent av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt, når man anslår at det begås 20.000 voldtekter årlig i landet vårt. Vi kan ikke lenger tillate oss å bli sjokkerte, når en av hundre voldtektssaker ender med dom.
Dette er ting vi vet godt, som vi har visst lenge, og som ikke krever uro, men handling. Og det er tydelig at også ordene vi bruker, må bli spissere. Voldtekt kan ikke være et ever-green-tema vi bare snakker om sånn innimellom.
[ Et eneste stort eksperiment, der barna våre er prøvekaniner ]
Vi kan heller ikke ha det rettssystemet vi har i dag, og forvente at statistikken vil endre seg. At voldtekt vil opphøre, når det er i praksis er straffefritt. Og når vi derfor nesten aldri retter ansvar mot dem som voldtar. Hva skal man gjøre når man har opplevd et seksuelt overgrep? Jo, ta handling selv, og anmelde, sier samfunnet.
De som anmelder, vil nesten garantert ikke bli trodd, hvis de leser statistikk. Mange velger derfor å ikke gjøre det, også fordi de er redde for en retraumatiserende prosess, noe mange dessverre kan fortelle om. Da føler en ofte skyld og skam, fordi samfunnet rundt dem ofte forteller at «dette kan skje med noen andre hvis du ikke tar ansvar». Så enten en anmelder eller ikke: Det er en tap-tap-situasjon for noen som allerede har gjennomgått en av de mest krenkende og traumatiserende lovbruddene man kan oppleve.
Vi vet noe om hvem som begår overgrep: Det er som regel noen som kjenner den utsatte – det gjelder så mange som 86 prosent. Vi vet også at 22 prosent av ungdom er blitt utsatt for seksuelle krenkelser av jevnaldrende. Dette kan være bekjente, kjæreste, søsken eller andre barn og ungdommer. I straffesaker som omhandler overgrep mot barn under 14 år, ble mer enn halvparten av overgrepene begått av personer mellom 15 og 24 år, ifølge Kripos.
Med andre ord: Når vi leser Ungdata, vet vi at det ikke bare er videregående-ungdom som blir voldtatt, det er også videregående-ungdom som voldtar. For å forhindre overgrep, må vi kanskje forstå hvorfor. Det krever et fokus og en empati få ønsker å utvise.
[ Baneheia-saken er det verste justismordet i moderne norsk rettshistorie ]
Selv om et fokus på de som er utsatt for overgrep også kommer av nettopp empati, kan vi ende opp med å skylde på dem. Det prates ikke mye om hvordan man ikke skal voldta noen, men hvordan ikke bli voldtatt. Til og med politiet oppfordrer unge jenter til å ta forholdsregler, som da politiet i Sogn i år sendte en hilsen til de unge der de skrev: «Ikke sett deg selv i situasjoner hvor du kan komme i nød, eller få vonde opplevelser».
Ikke sett deg selv i en situasjon hvor du kan komme i nød? Tenk så sprøtt det er at noen kunne finne på å skrive noe sånt.
Så lenge en er redd for å nærme seg et tema, desto mindre kunnskap får vi om det. Det går heldigvis i riktig retning: Den nye læreplanen tar opp seksuell trakassering og grenser tydeligere enn før, og det finnes et økt fokus og ønske om en bedre seksualundervisning. Men utviklinga går for sakte. Hvorfor finnes det ikke mer forskning om hvem som begår overgrep? Vel, kanskje det handler om at de ikke blir dømt.
[ Sanna Sarromaa: – En av mytene rundt skilsmisse er at det er en forbigående krise (+) ]
Nå har du tallene. Men det er egentlig ikke vanskeligere enn dette:
Vi ber ikke folk som blir slått ned på gata om å si tydelig ifra om at de ikke ønsker å bli slått ned. Vi spør ikke om hvor full du var hvis leiligheten din blir utsatt for ran. Vi spør ikke om du kjente vedkommende, hvis noen kjører inn i bilen din. Selv om den uskyldige er uskyldig inntil det motsatte er bevist – vi bygger ikke skyhøye murer utsatte må klatre over, for vi er ikke livredde for å si at noen mennesker begår kriminelle handlinger.
Men at ungdommen din, vennen din eller slektningen din kan begå seksuelt overgrep – det er det vanskeligere å snakke om. At venner kan voldta venner, at kjærester kan voldta kjærester, at en du har tenkt på som hyggelig kan utføre et overgrep – det er vondt å ta inn over seg.
Men det som er helt sikkert, er at det er høyst nødvendig, og langt mer enn urovekkende.