Får du stadige panikkanfall? Slapp av, du skal bare ha eksamen

Hadde det ikke vært for husets student og hans siste telefonrapporter fra eksamenstida som pågår på universitetene, så hadde jeg nok ikke tenkt så mye på det. Det er lenge siden jeg selv måtte bruke mai og juni til å grue meg til eksamen, og ikke minst: Gå opp til eksamen. Men mens han fortalte, kom hele elendigheten tilbake til meg.

Som de hersens karakterene, som du knapt husker etterpå, men som der og da betyr nesten alt. I telefonen fikk jeg høre om vakre drømmer om sterke B-er, som dessverre bare ble til helt greie C-er, eller verre, til nedslående D-er og katastrofale F-er. Jeg fikk høre om den uventede og lykkelige A-en til hun førsteårsstudenten, og om studenten som kom gråtende ut fra muntlig fordi hun strøk. Og dette var bare noen få historier fra ett lite institutt i en passe stor universitetsby. Med godt over 300.000 studenter i dette landet, så skjønner man at det akkurat nå er mye menneskelig drama og mange søvnløse netter der ute.

[ Vet de fortsatt ikke hvem jeg er? ]

I studietida mi snakket vi ikke om bokstaver, men om tall. Men sinnsbevegelsene er de samme. Den pinefulle ventingen på sensuren. De nervepirrende minuttene før du fikk se eksamensresultatet. Jeg husker medisinstudenten som kom i en slags eksistensiell krise da hun strøk omtrent halvveis. Hvordan skulle hun orke å gå løs på den samme, store eksamenen en gang til? «Tror du jeg noen gang blir lege?», spurte hun fortvilet. Jeg husker også jusstudenter som satt utenfor eksamenslokalet om morgenen og gråt av redsel, før eksamen i det hele tatt hadde begynt. Hva er det de synger i Sverige? «Sjungom studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår»? De kan ikke ha vært innom et eksamensrammet universitet i mai og juni.

Mange får jernteppe når det gjelder. En vår vi skulle opp i historie muntlig, var vår skrekk altfor detaljerte spørsmål om europeisk middelalderhistorie, særlig om paver og keisere som kranglet om dunkle tema. Min medstudent syns likevel han var godt forberedt, den eksamensmorgenen han friskt syklet til universitetet. På veien slo plutselig en skremmende tanke ned i ham: «Investiturstriden!» Hva VAR det igjen? Tenk om de spurte om den? Min medstudent fikk et så sterkt panikkanfall ved tanken på investiturstriden at han måtte stoppe og gå av sykkelen. Etter noen zen-inspirerte pusteøvelser ble han så rolig nok til å sykle videre.

Fikk han spørsmål om investiturstriden? Ja. Han gjorde nok det. Men medisinstudenten, hun ble faktisk overlege til slutt. Jeg tror heller ikke at alle disse nervevrakene av noen eksamenskandidater trenger nye, psykiatriske diagnoser, støttegrupper, helsepolitiske tiltak eller forståelsesfulle programledere i God Morgen, Norge. Men i dramatiske tider som dette kan du gjerne gi din nærmeste student en liten vennlig klapp på kinnet.

[ Matomas tårer ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen