Kommentar

Matomas tårer

Matoma gråter mye på TV. Men det er ikke alle steder som egner seg for menn som når som helst kan bryte ut i gråt.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Når dette leses, er nok fredagens finale av «The Voice» over. Men jeg tror ikke jeg blir dømt i PFU om jeg nå, uten å ha sett finalen, slår fast at mentor og dommer Tom Stræte «Matoma» Lagergren sikkert felte noen tårer denne gangen også. For å sitere fra en artikkel i NRK.no: «Matomas tårer har blitt eit fast innslag til fredagstacoen. I songkonkurransen «The Voice» på TV 2 ser vi gong på gong at ansiktet til den folkekjære artisten går i oppløysing av sjelfulle songar». Så spør journalisten: «Men kvifor græt Matoma så mykje HEILE tida?»

Jeg kan godt gjette på svaret selv, etter å ha overvært mange av Matomas gråteseanser på fredager. Matoma er rett og slett en i overkant følsom fyr fra Flisa som elsker sang og musikk. Synger en artist ekstra fint, går det rett i hjertet på ham. Da begynner Matoma-tårene å sile nedover kinnene, i en slik grad at de andre mentorene må gi ham kleenex og litt ekstra tid så han får summet seg såpass at han orker å snakke. Det er helt fascinerende å se en mann gråte såpass ofte og mye, og som ikke er redd for å vise det. Matomas tårer har også blitt et kvalitetstegn: Om Matoma faktisk IKKE gråter etter en The Voice-opptreden, så var den antakelig ikke så veldig god.

En operasanger og nevroforsker i den samme NRK-artikkelen gir oss noen faglige svar på hvorfor vi gråter av musikk. Det er fordi musikken trøster oss, tar oss med tilbake til ungdommen sarte følelsesliv, knytter oss sammen, gir oss gåsehud, og «rører noko i oss som ingenting anna kan røre». Men selv om vi er mange som kan skrive under på alt dette, så er det få som greier å gråte så fritt og hemningsløst som Matoma på en fredagskveld.

Menn i min omgangskrets, som ikke har det med å hulke åpenlyst, ser ut til å betrakte Matomas tåreflommer med en viss skepsis. «Det er selvsagt greit at han gråter, men må han gjøre det på TV?» sa en mannlig kollega, som generelt misliker sterke følelsesutbrudd i det offentlige rom. Han bekymrer seg ellers for en viss Matoma-smitteeffekt. Sett at stadig flere menn begynner å gråte høylytt i de mest upassende sammenhenger?

Selv tenker jeg at vår krigerske verden hadde blitt til et så mye bedre sted om flere menn var like gråtkvalte og følsomme som Matoma. Men jeg ser den, det er ikke alle steder som egner seg for menn som når som helst kan bryte ut i gråt. Jeg tror for eksempel at det hadde blitt ganske kaotisk på Stortinget eller i Dagsnytt Atten om voksne menn skulle gi seg til å gråte høylytt hver gang noen sier dem imot. Eller at tårer ville begynne å sile ukontrollert nedover kinnene deres fordi de er så grepet av sine egne formuleringer.

Her kan det godt hende at landets mannlige finanspolitikere er særlig utsatt. Ord som som «budsjettbalanse» og «inndekning» er nok som vakker, rørende poesi for dem. «Begynn nå for all del ikke å snakke om handlingsregelen», sier programlederne i Dagsnytt Atten. «Da begynner de sikkert å grine igjen, og da har vi det gående».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen