Det skal visstnok være «payback time» for vanlige folk, ifølge LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Dette er en kampretorikk de fleste av oss forbinder med ytterste venstre fløy, som nører opp under forestillingen som venstresida har forsøkt å skape i åtte år om et land som er i ferd med å rakne sosialt. Svartmalingen står i kontrast til at Norge har blitt kåret til verdens beste land på FNs levekårsindeks i alle årene mellom 2014-2019, og også skårer høyt på landrapportene fra OECD. Payback time?
Det bør bekymre LO-lederen mer, enn å legge ut på en hevnaksjon mot såkalte «rikinger».
Norge ligger i topp på omtrent alle indikatorer. Det at vi lever lenge er i seg selv en indikasjon på et trygt arbeidsliv og gode helsetjenester som er tilgjengelig for alle. Vi har høyere utdanningsnivå, færre arbeidsledige, jobber færre timer, har mindre ulikhet og fattigdom. Det betyr ikke at ulikhet og fattigdom ikke finnes, eller at velferdsstaten og det offentlige er perfekt innrettet. Det betyr først og fremst at vi har et veldig godt utgangspunkt for å endre på det som ikke fungerer, utjevne urimelige forskjeller og skape muligheter for alle. Men etter åtte år med Solberg-regjering, mener altså LO-lederen at det er «payback time».
En rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser riktignok at skatte- og avgiftssystemet var blitt noe mindre omfordelende i 2019 enn i 2013, men at effekten var svært moderat. Den endringen som bidro mest til svakere omfordeling av inntekt, var redusert sats på alminnelig inntekt, som altså vanlige folk har nytt godt av, mens innføring av trinnskatt og justering av eierinntekter trakk i motsatt retning, altså sørget for at de rikeste betalte mer. Payback time?
LO-lederen snakker som om vi ikke allerede har et omfordelende skattesystem. Det har vi. Og det har bred oppslutning. Under Jens Stoltenberg og de rødgrønne sto de ti prosent rikeste i Norge for 38,5 prosent av det staten mottok gjennom inntektsskatt og formuesskatt i 2013. Under Solberg-regjeringen betalte de ti prosent rikeste noe mer fire år senere, nemlig 38,8 prosent av de samme skatteinntektene. Payback time?
Selv om inntektsulikheten har økt noe i Norge, betyr ikke det at dette skjer på bekostning av noen. Det at noen tjener mer, betyr ikke at andre tjener mindre. I tillegg til redusert skatt til vanlige folk, så ble barnetrygden økt, det ble innført gratis kjernetid i barnehagen for lavinntektsfamilier, pleiepengeordningen ble utvidet for familier med alvorlig syke barn, og det ble gjort helt nødvendige endringer i sosiale ordninger som enten var utdaterte eller ikke fungerte etter hensikten. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom skattelette og velferd. Ja, ytelser og ordninger ble endret og justert for å gjøre velferdsstaten mer robust. Samtidig ble noen skatter og avgifter redusert for de som skaper arbeidsplassene LOs medlemmer går til. Payback time?
Målet med skatter, toll og avgifter er å skaffe inntekter så staten skal løse sine oppgaver. Det handler ikke bare om skattesats, men innretning. Skattesystemet skal ikke bare oppleves som legitimt og rettferdig, men også legge til rette for verdiskaping og norske arbeidsplasser. Når Norges største arbeidstakerforening mener det er «pay back time» ovenfor bedriftseiere og næringsliv, bør det først og fremst bekymre vanlige folk – arbeidstakerne. Akkurat nå er det mangel på arbeidskraft som er det største hinderet for verdiskaping og vekst for bedrifter over hele landet. Men på sikt vil vi alle ha et problem dersom personlig initiativ strupes, skatteregning må prioriteres fremfor nyansettelser og ikke minst dersom offentlig sektor vokser på bekostning av de den finansieres av – nemlig privat. Det vil få konsekvenser for vår felles velferd. Det bør bekymre LO-lederen mer, enn å legge ut på en hevnaksjon mot såkalte «rikinger».
Det triste med LO-lederens retorikk er at den splitter der vi faktisk står sammen. Målet kan jo ikke være å «ta de rike». Målet må være en robust velferdsstat som støtter oss så vi ikke faller, og evner å hjelpe oss opp dersom vi likevel gjør det. For meg er fellesskapet til for å løfte individet. Vi skal stille krav, men også stille opp. Staten skal være mye for de som trenger den mest, sterk nok til å beskytte sine innbyggere og stor nok til å løse nødvendige oppgaver. Men aldri så mye, så sterk og så stor at den fortrenger privat initiativ og skaperkraft.
[ Hedda Langemyr: Dette bør føre til en ny EU-debatt i Norge. ]
Samtidig som LOs leder maner til kamp, skriver Oslos byrådsleder, Arbeiderpartiets Raymond Johansen, at vi ikke lenger kan sløse og oppføre oss som nyrike. Noen av oss har jo ment at vi aldri skulle sløst eller oppført oss som nyrike i utgangspunktet, både av respekt for de som risikerer egne penger på å skape arbeidsplasser og respekt for vanlige folks arbeid. Skatter og avgifter skal som sagt dekke statens utgifter, og bør være innrettet slik at de ikke hemmer arbeid, verdiskaping og produktivitet. Men like viktig som innretningen av dem, er hvordan inntektene brukes. Dersom fellesskapets inntekter sløses bort, går det utover både rikingene og vanlige folk. Det som kunne ha gått til enten velferd eller skattelette går tapt for alle.
Skal vi klare en bærekraftig omstilling og inkluderende økonomisk vekst, trenger vi alle med på laget. Kanskje LO-lederen heller bør se til Arbeiderpartiets gamle slagord «Alle skal med»?
