Selv om samhold fortsatt er en sosialdemokratisk kardinaldyd, og selv om du neppe kunne finne en eneste person i Oslo Kongressenter som ville ha sagt seg enig med Henrik Ibsen i at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene, er det likevel fragmentering som preger sosialdemokratiet i Norge i 2022.
Og selv om LO kan ha god grunn til å bruke ordene større og sterkere om seg selv, passer ikke de to adjektivene spesielt godt på Arbeiderpartiet for tiden. Det går dårlig på målingene, og statsminister Jonas Gahr Støre leder en upopulær og svak mindretallsregjering.
To hendelser, en betydelig ved kongressens start og en ubetydelig ved dens avslutning, sier noe om hvordan det står til i forholdet mellom Ap og LO nå. Da kongressen åpnet mandag formiddag, valgte LO-leder Peggy Hessen Følsvik å minne om at LO ikke vil ha dagens regjering. De vil ha en flertallsregjering der også SV er med, i tillegg til Ap og Sp. Da festmiddagen skulle avsluttes torsdag kveld, viste det seg et stykke ut i måltidet at Ap-leder Jonas Gahr Støre skulle holde takk for maten-talen. Men ingen hadde gitt ham beskjed om det. Til det var ikke kommunikasjonen mellom LO og Ap god nok.
Det hørtes ikke ut som om Støre var uforberedt. Han samlet sammen noen gode poenger via sms fra rådgiverne sine, sydde det hele sammen og holdt en absolutt suveren bordtale, ifølge de som var til stede.
LO-lederens utspill om at SV bør inn i regjering, var ikke like suverent. Men i motsetning til Støres tale, var det langt fra improvisert. Arkitekten bak utspillet, André Nerheim, er LOs sjef for strategi og samfunnskontakt. Den jobben har han tatt over etter Wegard Harsvik, som nå er statssekretær hos Jonas Gahr Støre på Statsministerens kontor (SMK). Nerheim kommer fra Fellesforbundet, der han har jobbet tett med forbundsleder Jørn Eggum. Planen om at LO-lederen skulle relansere en rødgrønn trepartiregjering, er flere uker gammel. Opprinnelig var tanken at Hessen Følsvik skulle gjøre det i årets 1. mai-tale. Men forslaget ble ikke møtt med entusiasme den gangen, for å si det forsiktig, og lagt i skuffen. Inntil videre.
[ Alle vil ha Peggy – men dette er også et problem ]
Heller ikke da SV-frieriet ble luftet på nytt, sto jubelen i taket, verken internt i LO, i SV-ledelsen eller på SMK. Senterpartiet ble ikke engang informert på forhånd om utspillet. Det har partiet notert seg. For å si det sånn. Men nå kom det altså, likevel. Dersom strategien var å gi beskjed om at LO egentlig ønsker seg en annen regjering enn dagens, å ydmyke Jonas Gahr Støre ved å vise fram at det ikke er han som bestemmer sammensetning av sin egen regjering, og minne om at han ikke klarte å levere koalisjonen han hadde lovet velgerne – eller å jage SV og Sp ned i skyttergravene slik at drømmen om en trepartiregjering svinner hen, må dette utspillet kunne sies å være nærmest genialt.
Dersom målet var å starte prosessen som kan føre til en rødgrønn samling, og styrke Støres posisjon til å ta et slikt initiativ, kan utspillet i grunnen ikke kalles strategisk i det hele tatt. Et systematisk, organisatorisk arbeid for å samle de tre partiene på rødgrønn side med tanke på en flertallsregjering, er det foreløpig ingen som ser noe spor av, noe sted. Ikke på Youngstorget, ikke på Stortinget, ikke i partiorganisasjonene – verken sentralt eller på andre nivåer.
André Nerheim blir også utpekt av flere som hjernen – fra noen er det ment som kritikk, fra andre er det skryt – bak en annen, helt avgjørende hendelse i norsk politikk denne vinteren: VG-utspillet der LO-leder Peggy Hessen Følsvik sammen med lederne av de to største LO-forbundene, Mette Nord fra Fagforbundet og Jørn Eggum fra Fellesforbundet, gikk ut med sterk kritikk og krevde dokumentasjon fra Hadia Tajik i pendlerboligsaken – dokumentasjon de må ha visst at hun ikke hadde mulighet til å skaffe. Dette utspillet kom like før hun til slutt valgte å gå av som statsråd, og var en sterkt medvirkende årsak til avgangen.
[ Noen må gå ]
Under torsdagens nevnte kongressmiddag var min Dagsavisen-kollega Aslak Borgersrud toastmaster. Selskapet lo av omtrent alle vitsene hans, til tross for, eller på grunn av, at mange av dem var ganske frekke. Men da han spøkte med at «LO får til alt de prøver på. Sjøl å sparke arbeidsministeren», ble det møtt med buing. Om den var rettet mot Tajik, Borgersrud, LO-toppene Nord, Følsvik og Eggum, – eller det faktum at en statsråd LO hadde skrytt opp i skyene måtte gå, vil man nok få ulike svar på avhengig av hvem man spør. Poenget er at spørsmålet om LOs rolle i denne saken er så følsomt og betent at en sterkt affekt-preget reaksjon kommer. Det er ikke vanlig å bue på en vits fra toastmasteren, heller ikke i LO.
I sin fagligpolitiske tale på onsdag la Peggy Hessen Følsvik vekt på å snakke med utestemme, som hun sa. Hun viste fram et LO og en LO-leder som ikke bare vil ha makt, men som vil og skal bruke den – og som ønsker å snakke høyt og tydelig om det når hun gjør det. Dette er en hårfin balanse. Tipper maktbalansen på Youngstorget for mye den ene eller den andre veien, mot enten LO eller Ap, pleier det ikke å ende godt, og som regel med at noen må gå.
Fram mot landsmøtet i Ap neste år skal partiet blant annet avgjøre om det skal fortsette med bare Bjørnar Skjæran som nestleder, eller om det går tilbake til to nestledere. Eventuelt om Skjæran skal fjernes uansett. I begge tilfelle vil hvem som da kommer i posisjon som nummer to til Ap-tronen, kunne fortelle oss mye om hvordan Aps framtid ser ut. Etter denne uka er det utvilsomt at LO vil ha svært mye å si i den prosessen.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen