Det er med vegring man setter seg ned og skriver om klimaet. Det er sjelden tekster som leser særlig godt. Leserne er vel lei. Dette har jo pågått så trettende lenge nå. Men så tenker jeg på at jeg har to barn som med normalt hell i livet, vil få egne barn og leve helt til slutten av dette århundret. Tanken blir mer og mer uutholdelig: Hva slags verden er det de skal leve og dø i?
Vi burde limt oss fast, alle sammen.
Dagen etter at Norge hadde feiret den flotteste nasjonaldagen i manns og kvinns minne, etter to års pandemi og i de lange, ufrie skyggene av krigen i Ukraina, benket en gruppe unge klimaaktivister seg på galleriet i Stortinget og vekket oss fra den nasjonale selvtilfredsheten. De avbrøt onsdagens spørretime med utrop og limte fast håndflatene. Som en protest. Sivil ulydighet.
«Kjære Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet. Vi har en beskjed til dere», ble det ropt fra tilhørerbenken. Venstre, MDG, Rødt og SV hadde kanskje gjort nok mot olja til å slippe tiltalen. Beskjeden var at klimajobben landets parlament gjør for å stoppe klimaets katastrofale utvikling, er for dårlig og for treg. De har jo helt rett, jobben som gjøres er for dårlig og for treg. Vi burde limt oss fast, alle sammen. Ikke til Stortingets messingrekkverk, men til politikerne og politikken de fører. Vi voksne, ansvarlige velgere, vi som har hatt vakt de siste 30 årene, burde engasjert oss så uendelig mye mer. Sivil udugelighet.
[ Dagsavisen mener: Partiet Rødt er i trøbbel. En moderne politisk grunnmur forvitrer. ]
Huffameg, sa stortingsmenneskene. Stortingspresident Masud Gharahkhani måtte fram med pekefingeren. Uverdig, mente han og anmeldte dem til politiet. Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug kalte ungdommene pøbler uten respekt for demokratiet og som måtte «tas skikkelig av politiet». Som om demokratiet er så trygt i hendene til stortingspolitikere som instruerer politiet til å ta noen skikkelig. Andre var mer avmålte i sin reaksjon, men alle var enige i at stortingssalen ikke er stedet for den typen stunt.
Stortingssalen skal verken vanæres eller misbrukes. Ikke la det være tvil. Vi må respektere parlamentarismen, leve etter demokratiets spilleregler. Noe annet er starten på slutten. Men hva hadde FNs generalsekretær António Guterres sagt hvis han var blitt spurt? Hvis noen faktisk hadde fortalt ham, at samme dag som han la fram atter en skrekkrapport for verden, hadde norske aktivister utført en fredelig protest i det norske Stortinget – i parlamentet som trosser hans fortvilte bønn om kutt i oljeproduksjonen – ville han kalt dem pøbler?
António Guterres, den sindige portugiseren har vært FNs leder siden 2017. Han har nettopp startet på sin andre femårsperiode. Jeg tenker mye på António, på nattesøvnen hans. På hvordan han reagerer på at kull, verdens suverent mest klimaødeleggende energikilde, hadde sitt aller beste år i 2021. På hvordan han orker å fortsette å slåss når tallene forteller at de årene han har vært FNs generalsekretær har vært de varmeste i menneskets historie. Og at det blir heitere for hver dag som går.
Nei, han ville ikke kalt aktivistene med superlimet for pøbler. For han må være minst like desperat, over å følge reglene, over å stå og se på at politikken ikke virker. Det går ikke fort nok. Han vil kunne kjenne seg igjen i frustrasjonen over ikke å bli hørt. Selv som FN-sjef roper han uten gjennomslag. Og han roper høyere og høyere, gjør han ikke? I fjor sommer brølte han alarm! og ble del av den norske valgkampen med sitt budskap om at alle land må slutte å lete etter mer olje med umiddelbar virkning. «Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder, før de ødelegger planeten vår», sa Guterres da.
[ Aslak Sira Myhre: Raja ser ut til å være i samme situasjon som Fønsmark i «Borgen» ]
Onsdag, samtidig som Extinction Rebellions ungdomsavdeling provoserte på Stortinget, la FNs meteorologer fram sin dom. Guterres sparte heller ikke nå på ordene: «Verdens energisystem er ødelagt og bringer oss stadig nærmere klimakatastrofe». Klimaet hadde et forferdelig 2021 og satte fire nye, dystre rekorder. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren har aldri vært større. Det har heller ikke havnivået, temperaturen eller opptaket av karbondioksid i havet vært. Dagsrevyen prioriterte saken om bråket på Stortinget og det mulige sikkerhetsbruddet foran rapporten fra FN.
Pandemi, økonomi og krig har i tur og orden holdt klimaspørsmålet borte fra toppen av dagsorden. Og før det var det finanskrise og oljepriskrise. Det er alltid en krise. Det vil ikke komme et tidspunkt der klima vil stå aleine øverst. Klimaet taper hver duell mot andre utfordringer. Under koronaen fikk vi litt hjelp, men utslippene kom tilbake med kraftig rekyl. Rekylen har rokket verdensøkonomien som nå opplever den verste inflasjonen på 40 år og all verdens politikere river og røsker i spakene som en pilot uten kontroll.
Og så er det krigen i Ukraina som har skapt forsyningskrise og rekordpriser for olje og gass. Skyhøye priser garanterer at hver dråpe vil klemmes ut av brønner og felt. Ingen vil slutte å leite, slik FN-Antonio formaner. I Norge har vi passet på å subsidiere selv ulønnsomme oljeprosjekter. Ingenting tyder på at olje og gass snart ikke er in vogue. I den nye klimaoffensive Ap/Sp-regjeringas første mulighet til å sette sitt stempel på politikken, beholdt man ambisjonene fra Høyre-regjeringen og brukte nytale om målene. I realiteten tror jo ingen på at klimamålene vil nås. Når man da hører til generasjonen som en dag må ta over ansvaret, er det lov å være ulydig.
FN-sjefen brøler. Flyet fortsetter å falle. Politikerne sleper beina etter seg her hjemme og der ute, mens bildene av flom, tørke og klimaflyktninger flimrer over skjermen. Jeg klarer ikke å bli opprørt over klimaaktivister med en limtube. Jeg burde heller utstyrt meg med en sjøl.
[ Lars West Johnsen: Fins det ingen grenser for Høyres ansvarsfraskrivelse? ]