Kommentar

Hvor står Latin-Amerika i kampen om en ny verdensorden?

For å kunne bli en troverdig global aktør i utformingen av en ny verdensorden, må Latin-Amerika slutte å la sin motstand mot USA rettferdiggjøre Russland og Kinas grove brudd på prinsipper om statlig suverenitet og demokrati.

Tidligere president i Brasil, Luiz Inacio Lula da Silva, er igjen presidentkandidat før valget i oktober. Her under et arrangement 10. mai, den offisielle valgkampen starter i august.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange utenlandske støttespillere sperret øynene opp da Brasils Luis Inácio ‘Lula’ da Silva i et intervju med Times Magazine nylig sa at Volodomir Zelensky er like ansvarlig som Putin for krigen i Ukraina. Lula var en historisk populær president i Brasil fra 2003 og 2011, og ligger godt an til å slå sittende president Jair Bolsonaro i valget i oktober. Tre dager etter intervjuet holdt Lula en tale på den offisielle valgkampåpningen, hvor han nevnte ordet ‘suverenitet’ hele 29 ganger.

I Brasil ble den oppsiktsvekkende Times-uttalelsen tolket som en gest til venstresiden i Lulas parti, Arbeidernes parti (PT), etter at han hadde utnevnt den mer konservative Geraldo Alckmin som visepresidentkandidat av valgstrategiske årsaker. Man kan lure på hvordan det er mulig å relativisere Russlands helt åpenbare brudd på Ukrainas suverenitet, og samtidig insistere på betydningen av nettopp internasjonal suverenitet.

Selv om Lula er den som har uttrykt dobbeltheten klarest, er han ikke alene om motsetningsfylte standpunkt. Fire land i Latin-Amerika avsto fra å fordømme Russlands krigføring i FNs generalforsamling i mars, og under avstemningen om å ekskludere Russland fra FNs menneskerettighetsråd i april, stemte tre land imot, mens seks land avsto. Venezuela ville garantert også stemt Russland-vennlig, om landet ikke selv var blitt ekskludert fra FN etter manglende innbetalinger. Ingen land i Latin-Amerika har stilt seg bak vestlige sanksjoner heller; ikke engang Nato-partner Colombia, på tross av løfter om det før invasjonen begynte.

Den manglende entusiasmen for å følge opp vestens støtte til Ukraina skyldes først og fremst pragmatisme. Noen ganger dreier det seg om konkrete økonomiske behov – som da Lulas konkurrent Jair Bolsonaro besøkte Putin for å sikre tilgang på russisk gjødsel til den viktige landbrukssektoren. Men ofte handler det om en mer overordnet vurdering om at til syvende og sist så har man lite igjen for å følge USAs oppfordringer og ta avstand fra andre stormakter – om det er Kina eller Russland.

Den manglende entusiasmen for å følge opp vestens støtte til Ukraina skyldes først og fremst pragmatisme.

En av grunnene til det er at USA i mange år har nedprioritert Latin-Amerika og likevel forventet å fortsatt være en dominerende aktør. Heller ikke Biden-administrasjonen har prioritert Latin-Amerika. Blant annet mangler 12 av USAs ambassader i regionen fremdeles ambassadør. At USAs linje ikke lenger fungerer har ikke bare åpenbart seg i Latin-Amerikas reaksjoner til Ukraina-krigen. I juni skal USA avholde det niende All-Amerikanske toppmøtet (Summit of the Americas). Det er vanligvis en arena for politisk diskusjon på høynivå i regionen, hvor alle bestreber seg på å være med. Ennå er ikke invitasjonene sendt, men det er klart at Cuba, Venezuela og Nicaragua ikke vil bli invitert, og det er usikkerhet omkring Guatemala og El Salvador. Som et tilsvar har Mexico, Brasil, Bolivia og Honduras svart at de vil boikotte møtet. I så fall vil under en tredjedel av latinamerikanerne være representert på møtet, og Biden vil gå på et historisk prestisjenederlag i Latin-Amerika.

En annen grunn er at særlig venstresiden i Latin-Amerika lenge har tatt til orde for en såkalt ‘multipolar verdensorden’, der USA må dele verdensdominansen med både Kina, Russland og andre fremvoksende stormakter. I Latin-Amerika, som i andre regioner i det globale sør, går det en linje fra 1960- og 1970-tallets «alliansefrie bevegelse» til dagens visjon om multipolaritet. Den alliansefrie bevegelsen kjempet for en verden der statlig suverenitet gjaldt for alle – også tidligere koloniserte land – uavhengig av stormaktene. I Latin-Amerika var den alliansefrie bevegelsen sterkt knyttet til anti-imperialismen, og en kapitalismekritikk først og fremst rettet mot USA. Den så USA som en lite troverdig demokrati- og suverenitetsforkjemper på grunn av stadig manglende respekt for latinamerikanernes grenser og demokrati.

Da ideen om en multipolar verden kom på agendaen på 2000-tallet, var det igjen knyttet til forsvaret for statlig suverenitet og demokratiet, selv om ledere hadde ulike tolkninger av hva demokrati skulle bety.

De signaliserer at de ikke er villige til å stå på vestens side for enhver pris

Når latinamerikanske ledere relativiserer Russlands overtramp, viser de at anti-amerikanismen får prioritet over internasjonal rett og demokratiske prinsipper. Etter invasjonen i Ukraina er det åpenbart at spørsmålet ikke lenger er hvorvidt verden vil bli ‘multipolar’, men hvilke prinsipper en ny orden skal bygge på. Når ledere som Lula går så langt i å relativisere ansvaret for Ukraina-krigen, signaliserer de at de ikke er villige til å stå på vestens side for enhver pris. Men de signaliserer dessverre også at de ikke vil kjempe for at sentrale verdier som deres egne samfunn er bygget på – demokrati, menneskerettigheter og statlig suverenitet – skal være de førende også i en multipolar verdensorden.

Det kan kanskje være en god valgkampstrategi, men en risikabel vei for latinamerikanere flest.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen