Kommentar

Putins absurde teater

Ingen nyheter fra Moskva er gode nyheter. Putin ga Nato skylda, kalte ukrainerne nazister, men trappet ikke opp krigen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Den sovjetiske seieren over Nazi-Tyskland er en stor merkedag for hele verden. I hendene til Vladimir Putin misbrukes den, og «den evige historien», som han selv kaller den, gjøres om til et moderne våpen. Det er en grunnleggende tragedie at Russland nå utraderer sitt uten sidestykke største bidrag til menneskehetens kollektive historie − kampen og seieren mot fascismen.

Med russernes blikk fiksert på fordums makt og blanke våpen, har Putin holdt de bitre realitetene unna livet.

Seiersdagen 9. mai har blitt sett fram mot med stor usikkerhet av alle. Det var spådd at det skulle komme signaler om hva verden kan vente seg fra regimet i Moskva. Alt tyder på at Putin hadde andre planer for denne dagen enn det som i går ble resultatet. Dette var dagen da seieren over de nye nazistene i vest, skulle markeres. Men noen ny seier, er Russland ikke i nærheten av. Dagen og talen har ikke avgjørende betydning for status i konflikten. Selv om Putins gjentatte advarsler om en tredje verdenskrig alltid er ubehagelige.

Putin sendte ingen signaler om forsoning, men talen var heller ikke et varsel om en opptrapping av krigen. Det var et ventet scenario at han ville kunne sette landet på krigsfot og innføre full mobilisering. Det skjedde ikke. Putin gjentok heller forutsigbart sitt syn på Natos skyld, Russlands totale uskyld, den prekære sikkerhetssituasjon landet er satt i av andre og at det står om Russlands framtid. Illusjonen er at russerne er ofrene.

Invasjonen av Ukraina var ikke ment å skulle ta lang tid. Den skulle være en kort og brutal demonstrasjon av styrke. Slik landets tidligere sovjetiske ledere kunne gjøre i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Tre dager er nevnt som tidsramme for planen om å tvinge Kyiv i kne. Nå har krigen vart i 75 dager. Isteden er angrepet i praksis blitt en nasjonal innrømmelse av impotens. Militært så vel som moralsk. Avkledd som en umoderne og svak militærmakt. Med dramatisk dårlig etterretning og forståelse av det politiske landskapet. Dette reflekterer tilbake på staten, nasjonen og folket. På Putin.

Militærparaden i Moskva framstår som mektig, men er i realiteten et skuebrød og dekker ikke over for krigens virkelighet. Putin har tapt initiativet, krigsplanen har mislyktes, og nå øker de vestlige militære bidragene for hver dag som går og de økonomiske sanksjonene skrus stadig til. G7-landenes enighet om en oljeboikott vil ramme den russiske statsøkonomien som ingenting annet.

Den ærefulle, seierrike historien og den militære styrken har vært Russlands nasjonale halmstrå. Landets moderne identitet er bygd på disse to faktorene. Med russernes blikk fiksert på fordums makt og blanke våpen, har Putin holdt de bitre realitetene om vanlige folks levekår og ranet av fellesskapets ressurser unna livet. Nå er det ikke grunnlag for noen av de to nasjonale søylene. Det er en desperat posisjon å være i som leder.

Talen på Den røde plass var aller mest rettet mot hjemmefronten. Med hovedmål om å holde egen posisjon intakt. Putin virker enn så lenge å ha god kontroll på hjemlig opposisjon, men noen vil med rette kunne peke på den nakne keiseren. Som snart bare har gamle, røde flagg med hammer og sigd fra mandagens parade å gjemme seg bak.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen