Kommentar

Maktens anatomi

Makten og æren, i all evighet? På et eller annet tidspunkt må du velge, i følge denne vårens store politiske TV-begivenhet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Temaet har antakelig vært med oss like lenge som mennesker har fortalt historier til hverandre: Dilemmaet mellom idealer og makt, valget mellom posisjonen og personen, har alltid fascinert oss.

I påsken slapp strømmetjenesten Netflix sesong fire av den anerkjente og prisbelønte danske TV-serien «Borgen» på det internasjonale markedet. Her møter vi den tidligere så idealistiske, ærlige og skvære Birgitte Nyborg på nytt. Ti år er gått. Hun er ikke lenger statsminister, ikke er hun ny, heller, selv om hun fortsatt heter Ny-Borg. Nå er hun utenriksminister, i et geopolitisk spill der Kina, USA, Danmark og Grønland er viklet inn i et nett av kryssende konfliktlinjer og motstridende interesser.

På Statsministerens kontor refererer Jonas Gahr Støre visstnok til serien med ujevne mellomrom overfor sin stab.

Det hele starter med et gigantisk oljefunn på Grønland. Så kommer den lille løgnen som er akkurat stor nok til å sette i gang en mørk kjede av uheldige handlinger. Har du ikke sett TV-serien, bør du slutte å lese nå, se den, og komme tilbake til denne teksten når du er ferdig med episode åtte.

Birgittes løgn til Folketingets utenrikskomité setter henne i et dilemma – skal hun velge integriteten og gå av? Utenriksministeren gjør ikke det. I stedet velger hun løgnen og manipulasjonen. Hun snur 180 grader og går fra et prinsippfast og klimavennlig nei til et pragmatisk ja til oljeboring på Grønland. Ja til borerigger mellom isflakene, ja til supplyfartøyer side om side med hval og isbjørn. Ja til veldig, veldig mye penger. For oss nordmenn er replikkene Nyborg avleverer for å forsvare snuoperasjonen ubehagelig velkjente. De kunne nesten vært klippet ut fra en årsrapport fra Norsk olje og gass, særlig når hun greier ut om den rene, demokratiske og snille skandinaviske oljen – i motsetning til den kvinneundertrykkende og udemokratiske petroleumen fra Midtøsten.

Men den dype historien i Borgen 4 handler verken om olje eller klima. Den utforsker hva som skjer når det å beholde makten blir viktigere enn hva du kan bruke makten til. Når Nyborg allierer seg med mannen som har fungert som demonen i hele hennes politiske liv, gjennom alle de tre foregående sesongene, står hun der som en dansk Faust. «Jeg kan ikke lenger finne deg, Birgitte», sier hennes politiske farsfigur på slutten av siste episode.

Borgen 4 er politisk drama på skyhøyt nivå. Det er ikke uten grunn at den ses med enorm interesse og hylles i det politiske miljøet i Norge (og sikkert mange andre land). Også på Statsministerens kontor refererer Jonas Gahr Støre visstnok til serien med ujevne mellomrom overfor sin stab, når han skal understreke hva som kan være lurt, og ikke minst mindre lurt, å gjøre.

Det er ikke så rart. Måten serien dissekerer seg gjennom maktens anatomi på, er uhyre interessant, og kanskje ekstra interessant for et Ap som har stått midt oppe i disse dilemmaene årevis, og som fortsatt gjør det.

Serieskaper Adam Price og resten av teamet bak Borgen har neppe hatt til hensikt å kritisere ønsket om makt i seg selv. Det er når man søker makten for maktens skyld, uten å helt vite hva man skal bruke den til – man vil bare ha den – at problemene oppstår. Tenk hertug Skule.

Det er når de må ta et valg under press, at vi virkelig lærer heltene våre å kjenne

I sesong fire av Borgen møter vi en Birgitte Nyborg som langsomt forgiftes av små drypp med makt, uten smak, uten lukt, før hun til slutt inngår djevelpakten, og bokstavelig talt reiser seg fra gulvet og hever armene over hodet i noe som best kant beskrives som en motvillig triumf. I det bildet ser vi en politiker som er på den absolutte toppen når det gjelder formell makt, og den absolutte bunnen når det gjelder personlig integritet.

Det siste budskapet, i de siste scenene, i den siste episoden i Borgen 4 er at det riktige valget er å gi slipp på makten når det ikke lenger er du som har grep om den, men den har fått grep om deg. Det er ikke bare Birgitte Nyborg som har vist oss hvor vanskelig dette er for toppolitikere. Om vi legger sammen alle dem som har måttet forlate diverse topposisjoner de siste årene, fra hele det politiske spekteret, blir listen over eksempler nesten skremmende lang. Det virker som om det er nesten umulig å gi seg i tide.

Birgitte Nyborg redder til slutt sjela si på dørstokken til helvete, ved å lande på rett side og si nei til sin Mefistofeles når står overfor det siste, avgjørende valget.

Som vi vet, er det når de må ta et valg under press, at vi virkelig lærer heltene våre å kjenne. Enten de er fiktive figurer i et politisk drama, eller helt ekte politikere i et virkelig drama.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen