Kommentar

Solberg, Severin Suveren

Koronakommisjonen har levert sin andre rapport. Den vitner om at vi har litt vel suverene politiske ledere.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Visste vi det ikke! Vi bor i et svært velfungerende land, med stor grad av tillit til hverandre og myndighetene, et velfungerende arbeidsliv, gode helsetjenester og alle har internett i veggen. Den norske samfunnsgrunnmuren er veldig god og gir oss stabilitet når kriser blir kasta på oss. Koronakommisjonens andre gjennomgang av myndighetens håndtering av koronapandemien, har samme moderate stempel som den første: God.

Det må være lov å undre på om politikerne og den politiske kulturen besitter den nødvendige ydmykheten til å lære.

Og her føles det nesten som om vi kunne sluttet refleksjonen. Koronaen oppleves å ligge bak oss, selv om farene absolutt lusker rundt i periferien. I Kina er det ikke kontroll og det er stadig tiltak i europeiske land. I Italia er det munnbindpåbud ut april, og i Spania ble påbudet avsluttet først i forrige uke. Men å diskutere myndighetenes håndtering av koronaen er litt som å diskutere snøen som falt i fjor. Det er også sånn at Ukraina-krigen effektivt har overtatt stressenteret i hjernen og erstatta klumpen i magen. Det var ikke en særlig alvorstynget statsminister Støre som tok imot rapporten tirsdag. Det var da heller ikke hans karakterkort.

Vi har klart oss godt, altså. Men kommisjonen tillater heller ikke hovmod hos tidligere statsminister Erna Solberg. Hun kan ikke slå seg på brystet og konkludere med perfeksjon, til tross for at nasjonen sannsynligvis er helt i verdenstoppen når det gjelder å dempe konsekvensene av den dødelige pandemien for innbyggere og økonomi.

Utgangspunktet for denne andre rapporten var dommen fra den første, om at Solbergs regjering, som altså lovet å gjøre beredskap til sitt viktigste fokusområde, «ikke var forberedt da den omfattende og alvorlige covid-19-pandemien kom». Regjeringen var rett og slett for seint på banen i mars 2020. Da hadde Solberg styrt landet i seks og et halvt år. Konsekvensene av å ha vært for dårlig forberedt kom regjeringen aldri over, mener kommisjonen. Det manglende grunnarbeidet «forsterket utfordringene med å håndtere pandemien når den trakk ut i tid».

Men la oss peke på noen suksesskriterier. I tillegg til den dønn solide norske grunnmuren, trekkes samarbeidet fram. Evnen til samarbeid pekes på av kommisjonen som en nøkkel til at landets myndigheter taklet krisa som den altså slett ikke var forberedt på. Mellom politisk ledelse og embetsverk, mellom regjering og storting, mellom departementer og underliggende etater. Kommisjonen peker på en norsk tradisjon for samarbeid, og at resultatene ble best når myndighetene holdt seg til planen − til de etablerte arbeidsprosessene.

Det er da et paradoks at regjeringen får kritikk for nærmest å stå i veien for enda mer samarbeid og for å ha handlet for hastig – altså for ikke å ha tatt seg tid til å følge de etablerte prosessene. Det etablerte systemet for klrisehåndtering ble overkjørt og grunnlaget for smitteverntiltak var svakere enn nødvendig. Kommisjonen slår fast at «for mange saker ble løftet til regjeringens bord, og at for mange saker ble behandlet under et unødvendig høyt tidspress». Dette rangeres som en av de store svakhetene ved koronahåndteringen. For mange saker førte til rask behandling. Kommisjonen mener at dette svekket Solberg-regjeringens «evne til å løfte blikket og ta viktige veivalg».

Regjeringen ble nærsynt. Evnet ikke å delegere slik at den fikk tid og oversikt til å ta de riktige veivalgene. Kommisjonen peker også på at myndighetenes evne – eller var det vilje? – til å lære «ofte har tatt for lang tid». Hva er summen av disse såkalte læringspunktene?

Vitner ikke kommisjonen om en solbergsk suverenitet? Et slags moderne politisk hybris der regjeringen har trodd og ment at den vet best. Det er jo et hint om politikernes selvbilder. Tidligere statsminister Solberg mer enn bekrefter antydningene om manglende ydmykhet i sine reaksjoner på kommisjonens rapport. Til NTB sa hun at det hun var mest kritisk til var nettopp kommisjonens synspunkt om at flere beslutninger burde vært overlatt til embetsverket.

Solberg hevder at kommisjonen både mangler praktisk forståelse og at dens konklusjoner bærer preg av at den ikke har vært med da beslutningene ble tatt. Hun sier egentlig at ingen vurderinger gjort i etterkant har særlig verdi. Solberg undergraver med det hele kommisjonens arbeid. Og da må det være lov å undre på om politikerne og den politiske kulturen besitter den nødvendige ydmykheten til å lære. Var grepet med å sette ned en kommisjon bare en måte verge seg fra samtidig kritikk?

Solberg får svi. Men hvem hadde gjort det bedre? Hadde sittende regjeringsmannskap nødvendigvis gjort en bedre jobb? Tvilsomt. Vi kom godt fra det. Og om denne del to kanskje er kjedelig lesning i et koronavakuum – den første kom jo mens vi fortsatt hadde bevisstheten vår stinn av koronaproblematikk og så fram til litt skyldplassering − kan den varslede oppfølgeren bli langt mer interessant. Koronakommisjon del III er bestilt, og arbeidet skal ledes av tidligere Norges Bank-sjef Øystein Olsen.

Støres koronainnsats skal evalueres, og det er mer å se på enn noen hadde forventet. Inkludert Støre selv. Den nye regjeringen var slett ikke begeistret over å måtte bruke tida på gammel moro. Å få innblikk i hvordan samarbeidet mellom de to vekslende regimene var og hva som skjedde internt i en regjering uten verken koronaerfaring eller voldsomt med ydmykhet, kan bli spennende.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen