Den voldsutsatte læreren har siden 2014 krevd at Oslo kommune skal ta ansvar. Han har søkt rettferdighet og økonomisk oppreisning fra sin arbeidsgiver. Den er nektet ham i flere rettsrunder, og den er nektet ham av byens politikere. Men Clemens Saers har vist seg seigere enn noen har trodd.
Han har ikke gitt seg. Men reist seg igjen og igjen, og kjempet videre. Og nå kommer Venstre ridende til hans unnsetning.
[ Saers får erstatning og beklagelse fra Oslo kommune ]
Å stå opp for arbeidsfolk burde vært en standardøvelse, byrådsleder Raymond Johansen.
Clemens Saers’ kamp mot overmakta er lite annet enn imponerende. Hvor han har hentet kreftene sine fra, kan man bare undres over. Som uorganisert, har han slåss uten en fagforening i ryggen. Men urettferdighet er åpenbart en kraftfull energikilde.
Saers ble våren for åtte år siden ufør etter en voldsepisode i et klasserom på videregående skole i Oslo. Ingen har utfordret sakens fakta. Hendelsesforløpet er ikke omstridt i særlig grad. Ei jente på 20 år kom ham til unnsetning og tvang overfallsmannen ut av klasserommet. Ett år seinere fikk hun Carnegie-fondets bronsemedalje for sin heltedåd. For å ha reddet livet til Saers. Sakens kjerne er at voldsutøveren var kjent for skolens ledelse, men den hadde ikke informert lærerne.
Ei uke før jul ønsket Høyre i Oslo bystyre å gi Saers både en unnskyldning og 350.000 kroner som plaster på såret. Saken ble utsatt. I januar var den voldsutsatte lærere igjen på dagsorden. Nå tok de rødgrønne byrådspartiene opposisjonen og Saers på senga. Byrådet ville omgå problemet Saers ved å innføre en generell voldsskadeerstatningsordning for de ansatte i Oslo kommune. En ordning som skulle få tilbakevirkende kraft, slik at Saers kunne søke om erstatning. Jeg mente dette var et godt utfall. En ordning som ville komme mange til gode framover og som ville stå igjen som en bauta over Saers’ utrettelige innsats. Det mente ikke han selv.
Ordningen viste seg vanskelig å få til. Den er ikke oppgitt, men det vil drøye. Nå var det slutt på Venstres tålmodighet, og dermed er det politisk flertall for at Oslo kommune gir en unnskyldning og økonomisk kompensasjon.
Saers er igjen skeptisk. For hva er det kommunen vil beklage? Selve hendelsen i klasserommet er han mindre opptatt av. Han vil ha en skikkelig beklagelse av åtte års motstand. Kommunens oppførsel må unnskyldes. Ordlyden vil bli avgjørende, men hvilke ord det rødgrønne byrådet vil bruke i en unnskyldning som presses på dem, vil bli spennende å se. At det nå er et rødgrønt byråd som må hales av høyresida mot en anstendig løsning for en sakesløs lærer i skolen, er svært uheldig. Å stå opp for arbeidsfolk burde vært en standardøvelse, byrådsleder Raymond Johansen.
[ Det er ikke for Forsvarets skyld at jeg ønsker å investere mer i forsvar og kampkraft. ]
Saken har fått pågå for lenge. Nå må den avsluttes. Det ligger også et ansvar hos Saers om å finne et felles endepunkt. Han må beholde perspektivene. Kampen er vunnet. Til tross for tapte rettssaker, har han fått tvunget gjennom at Oslo kommune må informere ansatte om potensielt farlige elever. Det kan komme en erstatningsorden, som nærmest vil være i hans navn. Han har fått satt voldsproblematikken i Oslo-skolen ettertrykkelig på dagsorden. Han har tvunget fram en beklagelse fra landets største arbeidsgiver.
Erstatningsbeløpet vil ikke løse hans økonomiske utfordringer. Kampen har kostet. Et erstatningsbeløp på 350.000 kroner vil ikke monne mot hans 1,7 millioner i saksomkostninger. Men med Oslo kommune i kne, bør Saers seier på vegne av hele lærerstanden utløse ytterligere vilje blant private og lærerorganisasjonene til å hjelpe han med regninga.
