«Stopp, det er min kropp!» roper treåringen i det jeg kommer mot ham med sjampoflaska der han sitter i badekaret og leker. Han setter opp et myndig blikk og møter meg med en utstrakt arm og håndflaten tydelig opp for å signalisere «hit, men ikke lenger». Dette har han lært i barnehagen. Allerede under toårskontrollen på helsestasjonen ble denne evnen kartlagt. De snakket med meg som forelder og med ham, toåringen, for å veilede oss begge og undersøke om han var i stand til «å skille mellom positiv og problematisk berøring» og ha evnen til å melde fra til en voksen om overgrep.
Digitale ferdigheter kan være så mangt og samtidig så lite
At han nå er så god på å sette grenser at hårvasken byr på utfordringer, er en liten pris å betale for tryggheten det gir meg. Det er godt å vite at vi som foreldre ikke er alene om å sørge for denne bevisstheten, men at dette er noe vi sikrer i samhandling med både barnehagen og helsevesenet. Sammen forebygger vi og legger til rette for å ta tak i bekymringer og problemer raskt.
Jeg savner den samme holdningen og viljen til felles innsats når det kommer til digitale ferdigheter og kompetanse for tredjeklassingen min. På tross av gode intensjoner, med rammeverk og læreplaner som fremhever viktigheten av nettopp dette, opplever jeg at niåringen ikke er særlig bevisst på hva som er lov eller greit å gjøre digitalt. Han rekker i hvert fall ikke opp hånda og sier «Stopp, det er min kropp, ikke legg ut bilder av meg på Instagram!» Her er vi nok mange foreldre som synder og publiserer det vi mener er søte, sjarmerende bilder av våre håpefulle, men dette handler også om noe større, viktigere og vondere. Elevundersøkelsen som ble publisert tidligere i år, viser en tydelig tendens: Det er en økning i digital mobbing på barneskolens sjuende trinn.
[ Vold i Osloskolen: Her er Gerhardsens plan (+) ]
Utdanningsdirektoratet har utviklet et rammeverk som definerer fem grunnleggende ferdigheter; noe vi alle må beherske dersom vi skal komme oss godt gjennom utdanningsløpet, i karrieren – ja, i livet. Disse er å kunne lese, skrive og regne, pluss å inneha muntlige og digitale ferdigheter.
Alle som leser denne teksten på nett, vet at digitale ferdigheter kan være så mangt og samtidig så lite. I skolen kan det være å logge seg på læringsverktøy som Salaby, Campus eller Matemagisk og å gjennomføre skoleoppgaver der. Allerede i førsteklasse får elevene prøve seg på dette. Det handler om evnen til å bruke og forstå digitale ressurser, og det lærer elevene tidlig. Men digital mobbing foregår jo ikke inne i et læringsverktøy, det foregår på sosiale medier. Her må det digital dømmekraft til.
«Utøve digital dømmekraft innebærer å følge regler for personvern og vise hensyn til andre på nett. Det handler om å bruke strategier for å unngå uønskede hendelser og å vise evne til etisk refleksjon og vurdering av egen rolle på nett og i sosiale medier», står det i rammeverket. Dette krever en viss modenhet for å forstå. Mange voksne klarer heller ikke å vurdere sin egen rolle i sosiale medier.
Dette er en av grunnene til at det er aldersgrenser for å opprette en profil på sosiale medier, og den er som regel 13 år. Altså skal ikke barn i barneskolen egentlig forholde seg til disse, og det brukes som et argument for at skolen ikke skal buke for mye tid og ressurser på å terpe på digital dømmekraft tidlig i skoleløpet. Hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Fredrikstad sa det slik til Dagsavisen Demokraten tidligere i vår: «Dette skjer i all hovedsak utenfor skoletid, og da mener jeg det er soleklart at de foresatte må ta et større ansvar. De har sovet i lang tid, og mange gjør det ennå.»
[ Økende mobbing på mellomtrinnet – mye foregår digitalt ]
Han har selvsagt rett. Vi som foreldre må ta hovedansvaret. Likevel bør skolen være den arenaen der barn, selv de som er altfor unge til å bruke sosiale medier, får en felles forståelse av hva som er rett og galt i den digitale verdenen. Å høre i plenum om konsekvensene det får å bryte regler har en annen effekt enn den samtalen hver av oss må ha på hjemmebane. Vi lærer barna trafikksikkerhet lenge før de ferdes i trafikken alene. Da må vi jo også tidlig kunne ruste dem for den digitale virkeligheten som vil åpne seg for dem i en av livets mest sårbare faser.
At de yngste skolebarna ikke selv har lov til å være på sosiale medier, betyr dessuten ikke at de ikke kan utsettes for såkalte «uønskede hendelser». Når vi ser verdien av å lære toåringer et språk for å beskytte sin egen kropp, bør vi jo også lære sjuåringer at storebror ikke kan drite deg ut ved å publisere et kleint bilde av deg uten at du har sagt ok til det.
I disse dager er det mange som gjennomfører utviklingssamtaler mellom lærer, foreldre og eleven selv. Kanskje er det en god anledning til å ta samme sjekk som helsesykepleier på toårskontrollen: Har skolebarnet et språk og den digitale innsikten som kreves for å beskytte seg selv og andre mot ting som bare ikke er greit?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
