Regjeringen varsler at det må strammes inn i neste års statsbudsjett. Alternativet er at renta øker mer enn det Norges Bank har signalisert. Samtidig har krigen i Ukraina endret situasjonen. Nå er det trygghet for land og folk som gjelder. Dermed må noen av regjeringens løfter settes på vent.
- Vi må snu på krona, sier Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum i kor. De vil holde igjen på pengebruken i statsbudsjettet for å unngå en overoppheting av norsk økonomi. Det vil i tilfelle føre til en ekstra høy prisstigning, som i neste omgang vil presse renta uforsvarlig mye opp.
Det skal lite til før renta skvetter for mye opp.
Utgangspunktet er at det går veldig godt i norsk økonomi. Smitteverntiltakene er avviklet, og vi er på vei ut av pandemien. Arbeidsledigheten er lav, og det er mangel på arbeidskraft i deler av næringslivet. Den lave ledigheten øker presset på lønninger og priser. Fagbevegelsen krever lønnstillegg som sikrer økt kjøpekraft, altså at lønningene stiger mer enn prisene.
Både den forrige og dagens regjering har drevet motkonjunkturpolitikk for å møte de negative effektene av korona-pandemien. Det er klokelig brukt ekstra mange oljemilliarder i dårlige tider, i tråd med prinsippene for den såkalte handlingsregelen. Men motstykket er at politikerne må evne å holde tilsvarende igjen i gode tider, som Norge ventelig vil få i 2023.
[ Opposisjonens rolle er spesielt viktig i en krisetid. ]
Det store paradokset er at Norge nå tjener «gode penger» på krigen. Oljeprisen er rekordhøy, noe som naturlig nok gir ekstra stort påfyll i det norske oljefondet. På den annen siden har fondet sunket i verdi som følge av aksjefallet på verdens børser. Men slike kortvarige svingninger bør vi se bort fra, for det er pengebruken over statsbudsjettet som er avgjørende.
Slik bildet er nå, vil det være fornuftig av regjeringen å planlegge for det som i økonomiske termer heter lav budsjettimpuls. Enten negativ eller null. Det siste tiåret har politikerne årlig hatt rundt 17 milliarder kroner å kunne bruke på gode formål. I årene framover må det kuttes på andre budsjettposter for å få penger til hjertesaker. Oljeinntektene vil nemlig avta, og det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist.
[ Lønnsforhandlinger er som å klatre på en magisk stige. ]
Regjeringen bør blinke ut noen få hjertesaker framfor å smøre penger jevnt utover slik at budsjettet blir grått og kjedelig. Klimaomstillingen og den grønne industrisatsingen bør synes som et klart taktskifte. Fastlegekrisen må løses, og Nav må siktes inn på å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet. Bare for å nevne noe. Skatteprofilen fra årets budsjett bør videreføres og fordelingen forsterkes.
Årets budsjett har Ap/Sp-regjeringen i stor grad arvet fra Erna Solberg & co. Støres og Vedums plan var at 2023-budsjettet skulle gi rom for å innfri de kostbare valgløftene. Men nå må altså noen av disse settes på vent. I stedet skal trygghet og sikkerhet prioriteres. Dermed kan vi forvente økt satsing på Forsvaret og bedret sivil beredskap på bred front. Det synes å være en fornuftig prioritering.
[ Krigen bør skape et taktskifte i Europa. ]
Samtidig har vi en økonomisk hverdag som også er påvirket av Putins krigføring i Ukraina. Krigen har ført til høyere råvarepriser. Videre må vi belage oss på svært høye priser på strøm, gass og drivstoff i lang tid. Dersom det skal kompenseres ytterligere for dette over statsbudsjettet, må det kuttes på andre områder. Alternativet er at renta flyr i været til et unormalt høyt nivå.
I dag er renta på et unormalt lavt nivå. En noe høyere rente er derfor et økonomisk sunnhetstegn. Men det skal lite til før renta skvetter for mye opp. En usunn høy rente er ingen tom trussel, men en økonomisk realitet dersom det pøses for mange oljemilliarder inn i statsbudsjettet. Noen ekstra rentehopp kan fort komme til å gjøre mye større innhogg i mange nordmenns lommebok enn vinterens strømsjokk. Det er å håpe at Jens Stoltenberg slipper å ty til så tøff medisin når han inntar sjefsstolen i Norges Bank før jul.