Kommentar

Opposisjonens rolle er spesielt viktig i krisetid

Den politiske opposisjonen har lettvinte dager for tiden, men krigstid er ikke tidspunktet for å score billige politiske poenger. Samtidig må Jonas Gahr Støre lytte nøye når opposisjonen taler.

Statsminister Jonas Gahr Støre prater i en mikrofon, han har strikkegenser og allværsjakke. I bakgrunnen skimtes en politimann.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Nå må vi være forberedt på tøffere tider. Sosial uro og politisk konflikt vil gjøre oss mer sårbare og langt lettere å utnytte for utenlandske trusselaktører som Russland og Kina. Derfor må regjeringen lytte til opposisjonen. Ikke fordi de alltid har rett, men for å holde landet samlet.

For en drøy uke siden sto statsminister Jonas Gahr Støre på talerstolen i Stortinget. Der snakket han om konsekvensene av Ukraina-krigen for Norge, om hvordan krigen påvirker «vår hverdag og våre daglige liv». Støres budskap var tydelig og klart: «Den økte spenningen medfører økt risiko for aktivitet som utfordrer vår samfunnssikkerhet».

Det er de ordene en politisk leder bruker når han eller hun vet det blir verre

—  Hedda Langemyr

At Ukraina-krigen kommer til å «utfordre vår samfunnssikkerhet» er en åpenbar eufemisme, en forskjønning av noe som kommer til å bli stygt. Det er de ordene en politisk leder bruker når han eller hun vet det blir verre, og vil si tydelig fra om at de forstår situasjonen, men ikke ønsker å bidra til å piske opp stemningen.

Det er nemlig ingen tvil om at det kommer til å bli verre. Energimarkedet har sendt strømpriser og drivstoffpriser i været. Begge deler vil sannsynligvis fortsette å øke. De økte energiprisene får konsekvenser også for matvareprisene som forsterkes av økte kunstgjødselpriser og at Russland og Ukraina, som to av verdens største korneksportører, er i krig. I Norge vil de økte prisene på mat og bensin slå ut i krav om økte lønninger og krav om personskattekutt. Konsekvensen er økte renter og en prisspiral som ingen vet hvor ender.

De økte prisene vil treffe hardt – til tross for at vi i Norge er bedre stilt enn de fleste. Men vi er også vant til å ha det bra, sammenlignet med veldig mange andre land. Den norske modellen har sørget for at forskjellene mellom høy og lav er så små at selv mange minstepensjonister har råd til en sydentur – men slik vil det ikke nødvendigvis alltid være.

Den politiske opposisjonen har derfor befriende lettvinte dager for tiden. Løsningene deres sitter tett: Krav om å kutte avgifter på drivstoff, krav om strømstøtte til bedrifter, krav om å gjenopprette nasjonale kornlagre, krav om skattekutt, krav om kutt i moms, krav om mer politisk kontroll over strømmarkedet, krav om kutt i CO₂-avgiften og krav om økning i CO₂-avgiften Men selv om de kan ha gode poenger er det nettopp i krigstid at interessegrupper, sivilsamfunn og opposisjon må kjenne sin besøkelsestid. Skal alle interesseaktører og opposisjonspartier begynne å krige i kommentarfeltene mot økte matpriser, bensinpriser og strømpriser – hva slags bølger av misnøye i befolkningen bidrar de til å forsterke da?

Samtidig er ikke dette tiden for regjeringen å avfeie opposisjonen. Opposisjonens rolle er spesielt viktig i krisetid.

Hvorfor? For det første fordi opposisjonen er en populistisk lyttepost og et demokratisk korrektiv til en politisk ledelse som er henvist til byråkratiets mer nøkterne og blasse fargepalett.

Men det finnes også et mye viktigere poeng, og det er at opposisjonen målbærer viktige stemmer og strømninger i befolkningen. Det har en selvstendig demokratisk verdi at noen politikere artikulerer disse ideene og løfter dem opp på en rikspolitisk arena: Det gjør at flere føler seg representert og hørt, interessene deres er ivaretatt, behovene er kommunisert av, blant og til våre folkevalgte. Verdien av dette er vanskelig å overvurdere. Dette er særdeles viktig, i en situasjon hvor «den økte spenningen kommer til å påvirke vår hverdag og våre daglige liv» i større og større grad.

Krigen i Ukraina gjør oss langt mer utsatt

—  Hedda Langemyr

Det handler ikke bare om å unngå demonstrasjoner eller opprør mot bensinpriser og matvarepriser. Det handler mest av alt om å unngå at folk mister tillit til politikken. Krigen i Ukraina gjør oss langt mer utsatt for militære og ikke-militære trusler mot våre demokratier i Europa. Krigen har også blitt omtalt som en av de verste (des)informasjonskrigene noensinne. Dette slår inn i våre hjemlige debatter som en forsterkende faktor, særlig i sosiale medier. I en slik kontekst er det helt avgjørende å unngå at slik frustrasjon og misnøye gjør oss mer sårbare, blant annet for fremstøt fra eksterne aktører for å øke splittelsene i befolkningen, skape mer uro og skade kompromissviljen som er helt nødvendig for god politikkutvikling. Om ikke folk ser at politikken gir dem løsninger de trenger nå, er veien kort til populistiske ensakspartier, slik vi så under det norske bompengeopprøret i 2019. Eller som vi har sett i en rekke europeiske land; at det leder folk mot ytterliggående partier og ledere, som i Russland, Polen og Ungarn, men også i vår egen vestre del av Europa.

Det finnes en tredje grunn til at opposisjonen bør få en større andel av politikernes oppmerksomhet enn ellers. Det er at politisk ansvarliggjøring er viktig for at så mange av beslutningstakerne som mulig løfter blikket og fremmer forslag innenfor rammene av hva som er rimelig og mulig. I Norge stemmer nå nesten hver femte velger på fløypartier. Det er fullt tenkelig at om få måneder kan denne andelen ha økt betydelig. Sosiale medier er allerede en autoritativ formidler av falske nyheter og halvsannheter. Økte matvarepriser og bensinpriser vil bli en ytterligere kilde til sterke følelsesmessige strømninger. Å foreslå saker som tilfredsstiller de enkelte velgergruppene følelsesmessig er ikke nødvendigvis god langsiktig politikk for et land i krise- og krigstid. Den dagen Jonas Gahr Støre inviterer alle partier – inkludert fløypartiene – til å komme med løsninger vil det sannsynligvis gjøre at selv de mest lettvinte populistene vi har i dette landet retter seg i ryggen.

Det viktigste statsminister Jonas Gahr Støre kan gjøre de neste månedene er møter og tett dialog med alle partier, og lytte til opposisjonen som om de var regjeringskolleger.

Ikke fordi opposisjonen alltid har rett – men fordi å holde landet samlet nå er et veldig godt svar på hans egne ord om at Ukraina-situasjonen utfordrer vår egen samfunnssikkerhet, både innenfra og utenfra.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen