Hvor i all verden var «Jalta»? lurte broren min og jeg på. «Det er i Sovjetunionen, ved Svartehavet», svarte de ubekymret, tydelig helt upåvirket av at den kalde krigen var ekstra kjølig dette tidspunktet. For dette var sommeren 1981, i Leonid Bresjnevs tid, og vi som var barn tok det som en selvfølge at før eller siden ble det sikkert atomkrig mellom Vesten og Sovjetunionen. Verden kom til å eksplodere i fillebiter, regnet vi med, men i mellomtiden skulle vi altså på billig sydenferie til løvens hule: Sovjetunionen.
[ I min barndom var jeg mest redd or ulven og russerne ]
En stund hersket det litt forvirring om stedet vi skulle til. «Jalta»? Minstegutten i vennefamilien som skulle være med, trodde lenge at vi skulle til Alta. Han virket veldig begeistret over dette, selv om det bare var en to timers kjøretur fra der vi bodde i nord. Det samme trodde venninna mi og familien hennes, og de syns nok at jeg skrøt fælt av ferieplanene når vi bare skulle til Alta, liksom.
Turen til Jalta tok «litt» mer enn to timer, viste seg. Først kjørte vi 66 mil ned til Rovaniemi i Finland. Så nattog til Helsinki, så buss til St. Petersburg, som fortsatt het Leningrad. Det var nå vi skjønte at vi hadde kommet til en helt annen verden. Langs veien inn til byen var det plassert svære plakater på rekke og rad. Nei, det var ikke reklameboards, men pompøse bilder av herrer som Lenin, Stalin og Leonid Bresjnev. En tanke slo meg da som utrolig komisk: Tenk om vi i Norge skulle satt opp digre bilder av Gro eller Kåre Willoch langs E6-en inn til Oslo!
Fra Leningrad tok vi et slitent Aeroflot-fly ned til Simferopol på Krimhalvøya. Men den delen av reisen vi fortsatt snakker om, er den elleville bussturen ned til Jalta, som gikk i et halsbrekkende tempo langs smale fjellveier. Vi to barnefamiliene skranglet bak, klamret oss fast og lurte på om det var dette som skulle ta knekken på oss, og ikke den atomkrigen.
Så hvordan ble badeferien i det kommunistiske diktaturet? La oss si at den ble temmelig sovjetisk. Hotellet var en enorm betongkoloss, stuepikene virket både morske og mistenksomme, det var lite å få kjøpt, og faren min påstår at vi ikke fikk mat der i det hele tatt. (Om vi ser bort fra alle de små skålene med sylteagurker). Men sola skinte, åsene var grønne og vi badet i det varme Svartehavet, som var glitrende og blått. Vi tok en båttur ut til en klippe og et pent lite slott, som jeg først i ettertid har skjønt var åstedet for Jaltakonferansen i 1945, da stormaktene delte Europa i øst og vest.
Men hvor var vi egentlig på sommerferie? Det var i alle fall i Jalta, ikke i Alta. Det var i et kommunistisk diktatur som het Sovjetunionen, og vi var på Krimhalvøya. Men nå har jeg mest lyst til å si at sommerferien 1981, den gikk til vakre Ukraina.
[ Kyst og innland ]
