Det første offeret i krig er sannheten. Dette kunne vært ukas mest briljante sitat, om det ikke allerede hadde vært formulert av den greske dramatikeren Aiskhylos rundt 500 år før Kristus.
Vi har vært gjennom ei elendig uke for sannheter, enda verre enn forrige uke, og den før der igjen. Mange tror at konflikten mellom Russland og USA/NATO først og fremst er en propagandakrig. Vi kan håpe at det ender der, uten at liv går tapt. Jeg merker bare at jeg er forferdelig lei av dette, og lei meg, av å tenke tilbake på kriser på 60-, 70- og 80-tallet, og ha trodd at verden siden hadde tatt noen skritt framover.
I min barndom var jeg mest redd for ulven, og russerne. Hva ulver kunne finne på hadde jeg hørt i eventyrene om Rødhette og De tre små griser. Jeg tror ikke jeg egentlig visste hvem russerne var, bortsett fra at de var regnet som farlige. I dagens Norge er det ulven som utgjør den største trusselen mot vår suverenitet. Ti stykker er skutt bare den siste uka.
[ Den forsvunne militærnekteren ]
Russerne bidro ikke til å forbedre sitt rykte med invasjonene i Ungarn, Tsjekkoslovakia og i Afghanistan, den siste til og med i jula 1979. Da det ut på vinteren 1980 dundret et tungt snøras fra taket der jeg bodde fryktet jeg at det var russerne som var på vei opp Nidelva med kanonbåter.
På den andre siden har vi amerikanere, kjent fra sitt engasjement i land som Vietnam, Chile og ikke minst Irak. Krigen mot Irak i 2003 kom etter at amerikansk etterretning påviste irakiske masseødeleggelsesvåpen, som det senere viste seg ikke eksisterte. Er dette den samme etterretningen som mente at invasjonen i Ukraina skulle komme onsdag?
Invasjonen kan komme når som helst, har det vært sagt i noen uker. Den kan komme på en måte som ser ut til være noe annet enn det den er. Under falske flagg, eller med trojanske hester. Det hjelper ikke Vesten at den britiske statsministeren Boris Johnson gjentar disse påstandene, da faller de jo fullstendig på sin egen urimelighet. For oss et stykke unna er dette som da vi ventet på at fjellet Mannen skulle rase sammen. Jeg har på mitt mest mistenksomme tenkt at hvis ikke russerne snart angriper Ukraina kommer USA (og NATO) til å bli alvorlig irriterte.
«Øst og vest e’kke fiender i år, kan vi tro at det er sant», sang Jahn Teigen i «Glasnost» i Melodi Grand Prix i 1988. Nå fører den politiske spenningen til at Ukrainas representant ikke får være med i årets Eurovision-finale. Når vi først er inn på gleden i sang og musikk, så nådde de kunstneriske tolkningene av den kalde krigen et høydepunkt i videoen til en av de største hitlåtene i 1984: «Two Tribes» med Frankie Goes To Hollywood, der Ronald Reagan og Konstantin Tsjernenko gjorde opp seg imellom i en boksering. Alle skjønner selvfølgelig at en kamp på bare nevene mellom Vladimir Putin og Joe Biden ikke hadde vært en god løsning på konflikten i virkeligheten. Hva med å sende Jens Stoltenberg i ringen fra vårt hjørne?
[ NFT - Non Fungible Tokens, eller Noe Forbanna Tull? ]
Jeg skal være forsiktig med å leke utenrikspolitisk kommentator. Dette er spalten som for nøyaktig to år siden ga dere «Epidemieksperter sier at det er liten grunn til frykt for å bli syk». Det er dessuten akutt fare for at det strategiske bildet endrer seg dramatisk fra dette skrives, til det blir lest dagen etterpå. Konklusjonen min er at denne elendigheten er det ingen som er tjent med. For å komme tilbake til de store dramatikerne, nå fra litt nyere tid: «War! What is it good for? Absolutely nothing!» påsto Edwin Starr under Vietnamkrigen. Det er aldri for sent å høre mer på ham.
Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Kan inneholde spor av satire og sarkasme.