Kommentar

Vil du betale for tampongene mine?

Nok en gang diskuterer vi hvem som skal betale for mensen. Problemet denne gangen er hvem som er opphavet til kampanjen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Jeg skulker alltid gym når jeg har mensen.» «Jeg fikk min første menstruasjon på skolen i 9. klasse og måtte knyte genseren rundt livet for at ingen skulle se at jeg hadde blødd gjennom.» «Hvorfor er det greit å rope høyt at jeg må bæsje, mens det er flaut å spørre om en tampong?»

Dette er sitater fra den nye kampanjen Skolekravet som for tida sprer seg i sosiale medier og nyhetssaker. Kampanjen har som formål å påvirke landets politikere til å bestemme at skoler skal kunne dele ut menstruasjonsprodukter gratis. Det deles jo ut kondomer, så hvorfor skal ikke unge kvinner få gratis bind og tamponger, er et av argumentene.

På nettsidene til Skolekravet er det intervjuer med helsesykepleier, psykolog og en skoleelev om hvilken belastning mensen kan være for unge jenter i skolealder. Redsel for å blø igjennom, skammen ved å spørre om å låne bind eller tamponger dersom man ikke har, samt prisen på produktene er det som pekes på som problemer. De fleste kvinner kan nok kjenne seg igjen i dette. Jeg husker selv hvordan vi knyttet gensere rundt hoftene i frykt for å blø igjennom, hvor kleint det var for de som skulle få lov til å gå i dusjen etter gymtimen før de andre, og hvordan det ble tisket og hvisket om de man kanskje trodde hadde fått mensen.

Sånn sett er Skolekravet en veldig fin kampanje. Unge jenter skal ikke skamme seg, og det bør ikke være vanskelig å skaffe seg bind og tamponger. Men hvem har startet denne kampanjen? Jo, dagligvarekjeden Kiwi. De har også fått med seg Unicef på laget. Men hva vil Kiwi egentlig med dette?

Kiwi har fått gjennomført en undersøkelse gjennom Respons analyse, som viser at 77 prosent av jenter under 25 år har opplevd ubehagelige situasjoner på grunn av manglende tilgang til bind og tamponger når de har mensen. Nesten en tredel av jenter under 25 år synes «det er litt flaut å kjøpe bind og tamponger i butikken», viste undersøkelsen også. NRK skrev saken om dette nylig, og i denne saken uttaler en representant for Kiwi seg om hvorfor de har satset på denne kampanjen. Myndighetene er for treige, mener de, og derfor vil de presse på, og de tilbyr også sine ansatte gratis produkter, og har hatt en kampanje der de har satt ned prisen noe på bind og tamponger i sine butikker.

Det høres i og for seg ganske uproblematisk ut, men jeg klarer ikke å riste av meg mistenksomheten når den dagligvaregigant vil kjempe for at jeg skal slippe å betale for et produkt jeg bruker hver fjerde uke. De gjør det jo selvsagt ikke bare ut fra sin godhet.

Forsker Camilla Mørk Røstvik skrev i 2020 en interessant artikkel på Forskersonen.no, der hun viser til hvem som tjener penger på å presse fram en debatt om gratis bind og tamponger. I artikkelen trekker hun fram begrepet menstruasjonskapitalisme. Begrepet har hun lånt fra en amerikansk advokat, Bridget Crawford, som skrev et innlegg i 2018 om de mange menstruasjonskampanjene fra kommersielle aktører. Hun definerer menstruasjonskapitalisme som: «markedsføring og salg av menstruasjonsprodukter ved hjelp av feministiske budskap som forsøker å skape en «helteglorie-effekt» for kommersielle selskaper som i har som mål å tjene penger på kvinners kropper.»

Man trenger ikke å være spesialist i markedsføring for å forstå hva Kiwi oppnår med mensen-godhetskampanjen. Å nå ut til kjøpesterke kvinner som i stor grad styrer de hverdagslige innkjøpene til en familie, er jo ganske lurt. Og Kiwi har i lang tid framstilt seg som de snille som kjemper for vår rett til billige varer som er bra for oss. Som frukt, for eksempel. Prisene ble jo dumpet hele tiden, ble vi fortalt i reklame etter reklame.

Politiske forslag om gratis bind og tamponger dukker jevnlig opp. Og de blir gjerne latterliggjort litt av noen som mener det er feil bruk av skattepenger å sponse et årsforbruk på rundt 700 kroner per kvinne, før de blir stemt ned og glemt. I noen land har man tatt grep og fjernet moms på produktene, og noen steder er det gratis for skoleelever og studenter. Det hadde vært et fint tiltak i Norge også. Men det skjer jo ikke. På lik linje med at det i en årrekke har vært dokumentert hvor mange kvinner som sliter med uønskede bivirkninger av diverse prevensjonsmidler, så ender det med å bli et individuelt problem. For ingen har noe å tjene på å løse det.

Når det er liten politisk vilje til å prioritere det, blir mensproblemet noe som kommersielle aktører kan fortsette å profittere på. I etterkant av at Kiwi gikk bredt ut med sin kampanje, har kjedene Rema og Coop også lovet kundene sine mens-rabatt. En priskrig om mens, altså.

Men er det den mest bærekraftige løsningen? Og blir vi kvitt mens-skammen med gratis bind eller at Kiwi tar kampen for oss? Jeg tror ikke det. Det grunnleggende problemet er at kvinner hver fjerde uke må skaffe seg en pakke med engangsprodukter som ikke fungerer optimalt, og som er lite klimavennlige, og som noen tjener godt på at vi fortsetter å bruke. Selv om det finnes bind man kan vaske og bruke flere ganger, og menskopper i silikon som noen sverger til, mens andre hater, så er vi ikke der at vi har et fullgodt produkt som fungerer og er praktisk for alle. Det er ganske mystisk at det må være sånn i 2022.

Saken fortsetter under videoen

Det kan være jeg tar feil, men jeg tror ikke det blir stortingsflertall for gratis bind og tamponger til kvinner denne gangen heller. Men toppene i Kiwi kan i hvert fall klappe seg på skuldrene og konkludere med at de har lyktes med å få oppmerksomhet rundt kampanjen sin. Men det er noe veldig uggent med at en butikk skal be unge jenter fortelle dem sine historier om mens-skam, og framstille det som om det er deres kamp de kjemper. For det gjør de overhodet ikke. Men de får muligheten til å påta seg ridderrollen når ingen andre gjør det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen