Kommentar

Lokalpolitikere åpner døra

«Oslobolig» viser at det er mulig å ta politisk styring også over boligmarkedet.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Er du sykepleier på det sentrale Østlandet i dag, har du bare råd til å kjøpe mellom en og tre prosent av boligene. Det viste Eiendom Norges såkalte sykepleierindeks for 2021, publisert forrige uke. Indeksen måler hvor stor andel av boligene i et område du har mulighet til å kjøpe med en gjennomsnittlig inntekt på nesten 600.000. Og ja: Veldig mange av dem som jobber og trenger bolig på Østlandet, tjener langt mindre enn det.

Regjeringen bør også ta for seg norsk politikks aller helligste ku – boligbeskatningen.

Han som jobber i barnehagen. Hun som kjører trikken. Han som står i baren på Youngstorget eller Gulating Pub på Lillestrøm. Andelen boliger de har mulighet til å kjøpe? 0. Skal de gidde å bli her, er leiemarkedet eneste mulighet – et dyrt, uprofesjonelt og ofte dårlig sådan. Og nei, drømmen om en egen bolig rykker ikke nærmere. Sykepleierindeksen for 2021 viser også at det aldri har vært vanskeligere skaffe seg egen bolig. Det er heller ikke bare Oslo og Østlandet problemet gjelder. Sykepleiere i Tromsø og Bodø har råd til henholdsvis 13 og 16 prosent av boligene der. Og igjen; svært mange av dem som får velferdstjenestene og byene til å gå rundt tjener langt under en gjennomsnittlig sykepleierinntekt.

For noen tiår siden abdiserte politikken omtrent helt fra boligmarkedet. Der vi i de fleste andre markeder har henfalt til en ganske god blanding av politisk styring og frie krefter, er det i dag lite som vitner om politisk styring av boligpolitikken. Etterkrigspolitikernes kongstanke om at bolig skulle være et velferdsgode, på linje med for eksempel helse og utdanning, er svært fjern fra situasjonen i 2022. På boligfeltet er det markedet som står for produksjon og fordelingen av godet, etter markedsprinsipper om tilbud og etterspørsel, og økonomisk betalingsevne. Resultatet er altså et boligmarked der helt vanlige folk, flere steder i landet, bare kan glemme et trygt og rimelig tak over hodet. Boligmarkedet fungerer som en driver for ulikhet.

Heldigvis finnes allerede spirene til en ny retning for boligpolitikken. Rett før jul lanserte byrådet i Oslo satsingen «Oslobolig», som skal bidra til å skaffe helt vanlige folk, uten pengesterke foreldre, en trygg og god bolig. I dag får nesten halvparten av alle førstegangskjøpere i Oslo hjelp av foreldrene. Oslobolig, som er et samarbeid mellom kommunen og Bane NOR, Obos, NRPM, og DNB, skal kjøpe prosjekterte og nybygde utleieboliger fra utbyggere, og selge dem videre gjennom en boligkjøpsmodell. Ambisjonene er nå 1000 boliger, på få år. Dette er et nyskapende og offensivt grep. Byrådet lover dessuten at satsingen skal følges opp av flere piloter med mål om et mer rettferdig boligmarked.

Det er ikke bare i hovedstaden nye initiativ kommer på plass. For litt over et år siden vedtok for eksempel Trondheim kommune en ny boligpolitisk plan, som blant annet innebærer flere strategiske tomtekjøp som kan gjøre det mulig for kommunen å tilrettelegge for boligstiftelser og ideelle aktører. Lignende initiativ ser vi flere steder i landet.

Etter en så lang periode med «hjemme alene-fest» er det kanskje ikke så overraskende at en del markedsaktører ikke liker signaler og nye forslag om endring i boligmarkedet. Noen mener byrådets planer i Oslo vil føre til færre boliger og mer trengsel på boligmarkedet. Mantraet er isteden at økt utbygging er det eneste botemiddelet for dagens utfordringer. Ikke spesielt overraskende innebærer det selvsagt krav om lemping på reguleringer eller å gi utbyggerne en motorvei gjennom – eller over – planmyndigheter og lokaldemokrati.

Å bygge flere boliger er selvsagt en del av løsningen når befolkningen øker. Men økt boligbygging vil ikke i seg selv gi bedre fordeling av boligene som bygges. Når det gjelder Oslobolig er det sannsynlig, slik også Eiendom Norge har påpekt, at selskapets oppkjøp tvert imot kan føre til mer utbygging og flere boliger, noe som i seg selv kan ha en prisdempende effekt – og sikrer borgerne en hånd på rattet når det gjelder fordelingen.

Så er det selvsagt viktig å minne om at selv om vi ser flere offensive norske kommuner, trenger de utvilsomt drahjelp fra regjeringen. I Hurdalsplattformen skisseres fire satsinger for en mer aktiv boligpolitikk, blant annet at flere skal få mulighet til å eie egen bolig og utvikling av bedre bomiljø. Regjeringen lover en mer aktiv Husbank, flere verktøy til kommunene og bedre rettigheter for den leietakere. Løftene må følges opp. Regjeringen bør også ta for seg norsk politikks aller helligste ku – (den manglende) boligbeskatningen.

Er det noe som er sikkert, er det at en opprydning i boligmarkedet krever flere tiltak. Det krever dessuten at vi tør ta nye grep, selv om vi ikke kan overskue alle konsekvenser og effekter. Boligmarkedets utvikling er ikke en slags naturlov vi bare har å tilpasse oss så godt vi kan, slik byrådsleder Raymond Johansen i Oslo også understreket på lanseringen av sykepleierindeksen forrige uke. Vi må aldri glemme at det er vi – og våre folkevalgte – som lager politikken og systemene. Når de ikke fungerer til det beste for folk, må de endres.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen