For snart tre år siden holdt den prisbelønte og anerkjente walisiske journalisten Carole Cadwalladr et femten minutter langt foredrag som skulle bli legendarisk. Hun fortalte om sitt gravearbeid for avisa The Observer, der hun og kolleger hadde avslørt kreftene som sto bak Brexit. Hun fortalte om hvordan tech-giganten Facebook hadde blitt misbrukt, slik at velgere ble manipulert til å stemme «leave» og ikke «remain». Og hun snakket om båndene mellom mangemillionærer, russiske interesser og høyreradikale aktører. Om hvordan enorme pengebeløp hadde blitt brukt til å spre løgner om EU på vegne av leave-kampanjen.
I stedet for å føre enda flere oppkonstruerte debatter om cancel culture og no platforming, er det denne typen saker vi burde snakke mer om. Mye mer.
«Folkeavstemningen om Brexit foregikk i mørke. Fordi den foregikk på Facebook», sa Cadwalladr, og poengterte at der er det bare du som ser din egen nyhetsfeed. Så blir den borte, og ingen vet hvem som plasserte hva der, hva budskapet var, hvorfor akkurat du fikk se det du så, hvor mye penger som ble betalt eller hvor disse pengene kom fra. Facebook vet det. Men de vil ikke si det.
«Dette handler om hvorvidt det faktisk er mulig å ha et fritt og rettferdig valg, noen gang igjen. Slik saken står, tror jeg ikke det», var konklusjonen hennes.
En av dem hun navnga i foredraget, var mangemillionæren Arron Banks. Han har vært støttespiller for den euroskeptiske og høyrepopulistiske politikeren Nigel Farage og donert store beløp til hans parti UKIP, og han står bak kampanjen leave. EU. I to setninger omtalte hun «løgnene til Banks» om skjulte kontakter med Russland.
[ Den forsvunne militærnekteren ]
Banks har vært etter henne hele tiden siden. Blant annet har han saksøkt henne for ærekrenkelser. Denne uka har saken gått for retten. Torsdag la Cadwalladr ut et bilde på Twitter med denne kommentaren: «4 år med spott. 2,5 år med juridisk trakassering. 3 brutale dager i vitneboksen. Det ble designet for å knuse meg. Og det kan det gjøre».
Banks har ikke saksøkt TED, organisasjonen som arrangerte Cadwalladrs foredrag, og som fortsatt har videoen av det liggende ute på sine plattformer. Han har heller ikke saksøkt The Observer, avisen hun jobber for som frilanser. I stedet går han målrettet etter enkeltmennesket og krever enorme pengebeløp i oppreisning.
Saken Arron Banks kjører er blitt kalt trakassering av flere ytringsfrihets- og presseorganisasjoner. Målet ser ikke ut til å være å gjenopprette hans egen ære, men å knekke en brysom og dyktig journalist, en gang for alle. Med den bieffekten at andre gravende journalister og mediene de jobber for kan komme til å tenke seg om både en og to ganger før de publiserer kritiske saker om mektige mennesker med mye penger neste gang.
Pressefrihetsorganisasjonene som støtter Cadwalladr mener at søksmålet til Banks i realiteten er en såkalt Slapp – strategic lawsuit against public participation. Det innebærer at den enkelte journalisten til slutt må bruke så mye tid, penger og energi på å forsvare seg mot en mektig motpart, at vedkommende ikke orker mer, og i alle tilfelle ikke har kapasitet til jobbe med journalistikk i tillegg til rettsprosessen.
Ironisk nok fortalte Cadwalladr i TED-foredraget om hvordan kreftene de avslørte truet dem med søksmål for å stanse publiseringen av opplysningene om dem. Først ute var Cambridge Analytica. Dagen før The Observer skulle slippe den første saken, et oppsiktsvekkende intervju med en avhopper Cadwalladr hadde bruk et år på å få til å stå fram, tok Facebook kontakt. Nå ville også de dra avisa for retten hvis de publiserte intervjuet.
«Vi gjorde det likevel», sa Cadwalladr. Publikum brøt ut i applaus.
Men hvem klapper nå? Støtten fra presseorganisasjonene og andre gravende journalister er selvfølgelig viktig. Likevel: Med tanke på alvoret i denne saken, er det ellers forbløffende stille. Cadwalladr er ikke mangemillionær, og må samle inn penger for å finansiere arbeidet med rettssaken på nettsiden «Democracy: Fight back».
Det er et treffende navn. Cadwalladrs første avsløring av Cambridge Analytica handlet om et farlig angrep på et helt grunnleggende element i demokratiet: frie valg. Nå forfølges hun på en måte som utgjør en trussel mot en annen sentral del av den demokratiske grunnmuren: ytringsfriheten.
I stedet for å føre enda flere oppkonstruerte debatter om cancel culture og no platforming, er det denne typen saker vi burde snakke mer om. Mye mer. For det er slik knebling ser ut i virkeligheten. Det er ikke bare i autoritære regimer at journalister risikerer forfølgelse. Så lenge myndighetene ikke sørger for lover og regler som hindrer denne typen misbruk av rettsapparatet, kan det skje i frie demokratier, også.
Fredag var siste dag i retten. Vi får håpe dommen blir en lærdom for Arron Banks: Du la deg ut med feil dame. Demokratiet vant.
Alternativet er ikke til å tenke på.