Kommentar

En ny venstrebølge i Latin-Amerika?

Valgene av Gabriel Boric i Chile og Xiomara Castro i Honduras på tampen av fjoråret kan bære bud om en ny venstrebølge i Latin-Amerika, men de ulike politiske prosjektene som tar form har like mange forskjeller som likheter.

Chiles president Gabriel Boric vinker ut av vinduet i baksetet på en sølvgrå bil. I forsetet sitter en mann med munnbind.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Da det var klart at den 35 år gamle tidligere studentlederen og aktivisten, Gabriel Boric, hadde vunnet presidentvalget i Chile 21. desember med solid margin, begynte for alvor spekulasjonene om vi nå ser en ny venstrebølge i Latin-Amerika.

En måned før valgte Honduras sin første kvinnelige – og første venstreorienterte – president noensinne i Xiomara Castro. Tidligere i fjor vant Pedro Castillo i Peru, og fra før har Mexico, Argentina og Bolivia valgt presidenter fra venstresiden.

Går det som meningsmålinger tyder på kan Brasil få en ny Arbeiderpartiregjering etter valget i oktober, og det er til og med en mulighet for at Colombia kan få sin første venstreorienterte regjering etter valget i mai. I tillegg er regionens tre autoritære regimer – Cuba, Nicaragua og Venezuela – på venstresida, iallfall ifølge dem selv.

Det har betydd at flere har pekt på parallellene til situasjonen tidlig på 2000-tallet da markante ledere som Hugo Chávez i Venezuela, Luis Inácio «Lula» da Silva i Brasil, Evo Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador ledet Latin-Amerika gjennom en periode kjennetegnet av økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon.

Men ser vi litt nærmere på hva som rører seg i Latin-Amerika nå, er det god grunn til å advare mot endimensjonale analyser. Selv om alle de nye regjeringene vil forsøke å sette sosial omfordeling i fokus, så skiller de seg både fra hverandre og fra tidligere prosjekter når det gjelder tre viktige temaer: miljø og klima, likestilling og minoritetsrettigheter, og demokrati og menneskerettigheter.

Den bevegelsen som Gabriel Boric er en representant for, går lengst i å vektlegge disse temaene. Bevegelsen har bygget seg opp gjennom tre store protestbølger mot ulikhet, elitisme, korrupsjon og nyliberalisme (i 2006, 2011 og 2019). De siste årene har miljø- og kvinnebevegelsen satt tydelige preg på agendaen. Protestene ble kanalisert inn i en grunnlovsprosess i fjor, blant annet ved hjelp av Borics evner til dialog, og den kommer til å gå parallelt med at han skal gjennomføre et program med et sterkt fokus på miljø og klimaspørsmål, samt urfolksdialog og feminisme som styrende prinsipp.

Det samme kan vi ikke forvente oss av Xiomara Castro, på tross av at hun er kvinne. Honduras er et helt annet land enn Chile: langt fattigere, med en kriminalisert stat og tunge, konservative religiøse miljøer. Men på tross av at hun er kona til en tidligere president (Manuel Zelaya) fra den gamle kvegeiereliten i Honduras, så representerer hun en interessant sosial bevegelse som har bygget seg opp etter kuppet mot Castros mann i 2009. Også den er knyttet til en miljø- og urfolksagenda, og vil blant annet ta opp kampen mot antikvariske abortlover.

Også Argentinas Alberto Fernández har frontet likestilling og LHBTQ rettigheter, noe som ligger langt unna agendaen til for eksempel Perus Pedro Castillo og Mexicos Andres López Obrador.

Like viktig som politiske programmer er hvordan de ulike bevegelsene forsøker – og klarer – å styre landene. Under forrige venstrebølge så vi flere eksempler på en autoritær populisme – sterke ledere som møtte motstand fra både gamle eliter og nye sosiale bevegelser med å utrope seg selv til de ypperste representanter for «folket» og angripe ytringsfrihet og maktfordeling.

Vi kommer garantert til å høre advarsler om populisme når venstresida igjen inntar regjeringskontorer.

—  Benedicte Bull

Vi kommer garantert til å høre advarsler om populisme når venstresida igjen inntar regjeringskontorer. Men her er det igjen svært langt fra for eksempel López Obrador, som utvilsomt benytter visse populistiske strategier, og en Gabriel Boric, som er så opptatt av dialog, rettigheter, og å forankre avgjørelser i sin politiske base, at det av og til har vakt irritasjon hos hans motparter.

På tross av alle disse forskjellene, ser vi noen initiativer til samarbeid mellom de ulike landene basert på felles agenda, ledet an av Mexico. Får vi et skifte i Brasil, kan vi få se en gjenopplivning av et regionalt fellesskap som kan gjøre seg gjeldende i global politikk, slik vi så det under den forrige venstrebølgen. Men den gangen fikk de politiske prosjektene drahjelp av et historisk økonomisk oppsving drevet av Kinas tørst etter råvarer.

Nå får de nye regjeringene en økonomisk og sosial pandemi-krise i fleisen, sammen med en ustabil verdensøkonomi og store forventninger fra grasrota. I en slik situasjon kan akutt kriseløsning fort få prioritet fremfor en progressiv, langsiktig agenda for samfunnsendring.

Norske aktører kan gjøre lurt i å droppe både heiarop og prematur kritikk, og heller vise oppriktig interesse for nye politiske bevegelser. Slik kan man både finne allierte og inspirasjon til globale samfunnsendringer for bærekraft og sosial rettferdighet, og bedre forstå nye rammebetingelser for norske investeringer.

En ting er sikkert: Latin-Amerikas venstreside er ikke hva den var. Egentlig har den aldri vært det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen