Kommentar

Et halvfullt demokratiglass i Latin-Amerika

Det er mye som har gått feil vei for demokratiet i Latin-Amerika i 2020. Likevel er det riktigere å si at glasset er halvfullt enn halvtomt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Venezuela tar i dag nok et skritt på veien fra et demokratisk til et autoritært regime, når en ny regjeringskontrollert nasjonalforsamling innsettes etter en farse av et valg 6. desember i fjor. 2020 ble også et rekordfarlig år for politiske aktivister i Colombia og journalister i Mexico. Brasil på sin side ble mer og mer likt et militærstyre, mens populisten Nayib Bukele i El Salvador angrep demokratiske institusjoner så åpenlyst at USA kuttet i militærbistanden til en av sine nærmeste allierte.

Likevel er det riktigere å si at glasset er halvfullt enn halvtomt for demokratiet i Latin-Amerika. Blant høydepunktene i 2020 var folkeavstemningen i Chile og valget i Bolivia, som satte punktum for de største politiske krisene i 2019.

Les også: Masseprotestene i 2019 fortsatte i fjor, tross koronapandemien (+)

25. oktober gikk chilenerne til urnene for å bestemme om de skulle nedsette en grunnlovgivende forsamling. Avstemningen var et resultat av avtalen som kom i stand mellom regjeringen og et mylder av opposisjonsgrupper etter månedsvis med demonstrasjoner, vandalisme og politivold som begynte i oktober 2019. Demonstrasjonene var i ferd med å rive landet i stykker da presidenten gikk med på å åpne for at grunnloven som ble skrevet under diktator Augusto Pinochet, skulle byttes ut.

Det ble sett på som en nøkkel til å bekjempe økonomisk og politisk ulikhet. Chilenerne svarte et overveldende ja til en grunnlovgivende forsamling med like mange menn og kvinner og egne urfolkssenter. Utfordringene står i kø, men så langt har det chilenske demokratiet kommet styrket ut av sin største krise siden diktaturet tok slutt for 30 år siden.

Bare en uke før Chile gikk til urnene, stemte Bolivia inn Luis Arce som president. Han er tidligere finansminister og alliert av den avsatte venstreorienterte urfolkspresidenten Evo Morales. Gjennom 13 år ved makten ble Morales motarbeidet av den gamle eliten, men hans maktbruk skaffet ham også mange fiender blant hans egne.

Han ble avsatt i fjor etter først å ha ignorert et grunnlovsforbud mot å stille til gjenvalg, samt en folkeavstemning i 2016 som bekreftet forbudet. Da det ble sådd tvil om valgresultatet i november 2019, eksploderte volden, og militæret presset Morales til å gå av. I tiden etter ble Bolivias demokrati satt tilbake, og det så mørkt ut før valget i oktober. Bolivianerne gjorde imidlertid advarslene om vold og valgfusk til skamme, og ga demokratiet en ny start.

Fikk du med deg denne? Hans Petter Graver er ikke sint. Han er bare veldig, veldig bekymret (+)

I 2021 er det Ecuador som er først ute med nyvalg. Der står valget mellom en tradisjonell høyrekandidat, og en yngre venstreorientert kandidat, Andrés Arauz, med urfolkskandidaten Yaku Pérez som jokeren. Men på mange måter er valget en avstemning om skjebnen til Rafael Correa. Han styrte landet i 10 år fra 2007, og skapte like mange politiske kontroverser som økonomiske og sosiale fremskritt. Siden er han dømt for korrupsjon, men han nyter likevel langt større popularitet enn sittende president, Lenin Moreno.

Om Arauz vinner vil han forsøke å benåde Correa og gjeninnføre hans økonomiske politikk for å løse den økonomiske krisa. Det øker den politiske polariseringen, i en situasjon av dyp økonomisk krise og tillitskrise til institusjonene. Når det ecuadorianske folket, og et mylder av sosiale bevegelser, har sagt sitt i februar er det likevel grunn til å tro at det ecuadorianske demokratiet vil kunne bidra til å løse en del av utfordringene.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Nabolandet Peru går til valg to måneder senere. Håpet er at det skal sette punktum for en kaotisk periode i peruansk politikk. Siden sist presidentvalg – i 2016 – har Peru ikke hatt mindre enn fire presidenter. De har falt en etter en for reelle eller oppkonstruerte korrupsjonsanklager, når den politiske skitten har truffet takviften i et heseblesende tempo. Perus demokrati- og rettsinstitusjoner har famlet og feilet gang på gang, men aldri kollapset. Derfor er det fremdeles håp om at valget i april kan bringe en form for sårt tiltrengt stabilitet.

Etter flere avgjørende mellomvalg – i Brasil, Argentina og Mexico – blir 2021 avsluttet med «valg» i Honduras og Nicaragua. Begge land har gått en brutal vei mot autoritært styre de siste årene. Nicaragua er blitt et autoritært familiedynasti under Daniel Ortega, mens Honduras er blitt en mafiastat under Juan Orlando Hernández. Det skal mye til for at valgene i 2021 skal kunne rette på det. Venezuelas vei ut av det autoritære uføret er enda lenger, etter valget på nasjonalforsamling i desember 2020, som ble avholdt under forhold som kunne sammenlignes med at Stortinget var suspendert og de tre største partiene satt under administrasjon. Maduros støttespillere vant – ikke overraskende – tilbake flertallet de mistet i 2015, og nasjonalforsamlingen vil nå bli redusert til et «sandpåstrøingsorgan».

Likevel, etter kriseåret 2019, var det få som levnet det latinamerikanske demokratiet stor ære. På tross av det har vi sett at land etter land har reist seg gjennom demokratiske prosesser i 2020. Det skulle ikke forundre meg om vi kan få se mye av det samme i 2021.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.