Kommentar

Sluttkjørt om sluttspill

Forslaget om å innføre sluttspill i norsk fotball er like dumt nå som forrige gang det ble skrotet. Så det blir vel innført.

Det skjedde ingenting på banen i kampen mellom Lillestrøm og Vålerenga i helga. Vi som elsker norsk fotball var likevel fornøyd – på grunn av alt som skjedde på tribunen.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi ser idrett på forskjellige måter. Noen er mest opptatt av prestasjonen, av idrett som en test av grensen for hva som en mulig for oss mennesker å gjøre med kroppen vår. Andre er like opptatt av rammen rundt, av folkefesten, kulturen og tradisjonene. Uten at jeg kan bevise det i tall, tør jeg påstå at brorparten av oss som følger norsk fotball tettest, tilhører den siste kategorien.

Da snakker jeg om oss som elsket kampen mellom Lillestrøm og Vålerenga på Åråsen stadion i helga, selv om ingenting skjedde og kampen endte 0–0. Vi så noe større, viktigere: Fullsatte tribuner i den hustrige høsten, brennende bluss og opphetet stemning. Et ekte «hat»-oppgjør mellom to rivaler i norsk fotball.

En dag blir det kanskje for kaldt for mange av oss

Vi vet at det spilles bedre fotball andre steder. Vi jubler for hver tunnel og hvert flotte langskudd, men det er ikke derfor vi er her. Vi står på tribunen fordi vi opplever et fellesskap og føler et eierskap. Selv om de er bedre og rikere i England og i Paris, er vi stolte. For dette er vårt. Vi er ikke best, men bra nok. Og vi står side ved side, i felles kamp mot overmakta ute i fotballverden.

Sammen er vi norsk fotball, Norges største folkebevegelse. Frivillige trenere, lagledere og draktvaskere. Vafler, kaffe, dommere og breddespillere. Det er ikke Erling Braut Haaland som er viktigst i norsk fotball. Det er deg og meg. Oss.

Dette er ikke en naturgitt tilstand. Det har pandemien vist oss. Norsk fotball mistet 20.000 barnespillere til koronanedstengingen. Det forsvant 97 seniorlag. Det var en unntakstilstand, heldigvis. Men tallene viser det tydelig: Den norske fotballkulturen må næres om den skal vokse.

Derfor er det så fortærende å oppleve at avstanden mellom toppene og grasrota i fotballen tilsynelatende bare øker. Som når Norsk Toppfotball (NTF), som representerer de 32 klubbene i landets to øverste divisjoner på herresiden, åpner for omkamp om sluttspill i toppen av herrefotballen. (Damene har allerede tapt kampen.) Til tross for at et lignende forslag ble skrotet etter massiv motbør for bare seks år siden.

«Nå skal norske supportere og fotballedere og alle som bryr seg om norsk fotball få lov til å diskutere mer», het det fra NTF den gangen. Den diskusjonen har kanskje gått blant fotballederne, men ikke blant oss andre. Vi pustet bare lettet ut over at fotballen beholdt to av sine fineste sider: Et bevisst forhold til tradisjonene og et konkurransesystem det er mulig å forklare en femåring. Alle lagene spiller mot hverandre på hjemme- og bortebane. Det laget som vinner flest kamper, vinner turneringen. Slik det alltid har vært. Punktum.

Sånn kan vi ikke ha det, tydeligvis. Det må spilles flere kamper. Alltid flere kamper. Ingenting konkret er foreslått, men kanskje blir det som i Danmark? Der laget som kom på sjuendeplass i 2018, havnet i en sluttspillsgruppe der det var fire poeng ned til duell om nedrykk, mens laget som ble nummer ni havnet i en gruppe med ti poeng ned til nedrykksplass? Ikke spør meg hvordan de fikk det til. Det jeg vet er at Danmark løftes fram som et land vi bør lære av når NTF nå varsler nye ideer og bedre løsninger.

Vi får løfter om at ingenting skjer uten at klubbene ønsker det. Men vi loves jo så mangt. «Det blir ikke mer snakk om å legge cupfinalen til våren», sa NTF-direktøren etter nederlaget om sluttspill i forrige runde. Likevel skal cupfinalen sesongen 2021 spilles våren 2022. Det kan man akseptere – årets sesong er påvirket av koronarestriksjonene. Hvorfor det samtidig er bestemt at cupfinalen neste år skal spilles våren 2023, er vanskeligere å forstå.

Helt til man kommer på at fotball-VM 2022 spilles i Qatar. Og at ørkenvarmen gjør at VM må spilles på senhøsten, på tvers av alle fotballens tradisjoner. Dermed må seriespillet legges om over hele verden. Og den norske cupfinalen flyttes.

Det samme Qatar-VM som flertallet på fotballtinget ikke ville boikotte, etter harde kamper mellom deler av grasrota og fotballtoppene. Avgjørelsen ble demokratisk fattet, men det er mye å si om prosessen. Og om hvor lite fotballtoppene later til å verdsette engasjementet fra grasrota, enten det er snakk om supportere eller bredden. Eller oss som er begge deler.

Nylig bestemte toppene at vi skal ta i bruk videodømming (VAR) i norsk fotball. Toppklubbene stemte for, nesten unisont. Men hvem er klubbene i denne sammenhengen? Medlemmene kan det ikke være. Vi ble aldri forespurt, om vi betaler medlemskontingent i Rosenborg aldri så mye.

Personlig orker jeg ikke kjempe mot VAR. Men det er ikke poenget. Det er denne tendensen til å kjøre over grasrota som gjør det stadig vanskeligere å være glad i fotballen. Også den norske, som for mange av oss er en slags trygg havn i ly for det meningsløse pengejaget i de store ligaene.

Det oppleves litt kaldere å stå der i høstregnet som trener for sjuåringer når innsatsen blir belønnet med dårlig funderte dekreter fra oven. Enda kaldere blir det når det forventes at jeg skal stå på en tribune i februar fordi noen vil at det skal spilles flere kamper. En dag blir det kanskje for kaldt for mange av oss.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen