I Norge er det ifølge SSB én million innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere. Svimlende få av dem er funnet verdig en plass i landets nye regjering. En regjering som springer ut av Arbeiderpartiet, landets tradisjonelt mest progressive parti.
Det er et utrolig avvisende signal å sende, ikke minst til innvandrerungdom, om at makta i Norge er etnisk norsk, hvit om du vil.
19 statsråder kom torsdag ut på Slottsplassen. Det er et godt mannskap, med en overvekt av kvinner. Det gir jo en ekstra dimensjon til dagen og gjør Støre-regjeringen til en milepæl i norsk politisk historie. Det er ikke første gang at kvinner får en dominerende rolle i landets regjering, men det er likevel verdt å feire et nytt politisk gjennomslag etter århundrer der menn har vært aleine ved makta eller hatt en totalt dominerende posisjon. Den tida er over.
Støre og kamerat Trygve Slagsvold Vedum kjenner og handler i takt med sin egen tid. Men det nye Norge, det mangfoldige, sammensatte og flerkulturelle landet, er i de to hvite regjeringsdannende mennenes absolutte blindsone. Kanskje har de kun kapasitet til én minoritet ad gangen?
Den kanskje sterkeste av alle de 19, er en kvinne. Hadia Tajik, landets nye arbeids- og sosialminister, er også den eneste ved kongens bord som har bakgrunn fra et annet land. Hun har plukket med seg Nancy Herz som en av sine statssekretærer. Den 25-årige forfatteren, samfunnsdebattanten, studenten og leder av Ungdommens ytringsfrihetsråd er mest kjent som en av «de skamløse jentene» bak boka «Skamløs», et oppgjør med æreskultur og skam i innvandrermiljøer. Nå er hun toppolitiker ved Tajiks side. En kapasitet som sikkert vil gjøre seg bemerket, men hun har ingen partipolitisk erfaring.
I tillegg til statsrådene er det utnevnt 35 statssekretærer. Blant disse 54 politiske lederne er det bare plass til denne duoen. To unge kvinner med sine røtter i Pakistan og Libanon. Det er et utrolig avvisende signal å sende, ikke minst til innvandrerungdom, om at makta i Norge er etnisk norsk, hvit om du vil, og at veien dit er veldig lang.
Å sette sammen et norsk regjeringsapparat er et puslespill eller en finstemt vektstang der demografi og geografi er helt avgjørende. Det er snakk om representasjon, det er kjempeviktig at alle grupper kan kjenne seg igjen i sine ledere. Kjønn, alder og dialekt. Men at nesten 20 prosent av landets befolkning har innvandrerbakgrunn, og rundt 600.000 av dem har sine røtter i Afrika, Asia eller Latin-Amerika, virker å være uten betydning. Skulle ikke hele landets fantastiske ressurser nå tas i bruk, Vedum?
To av 54 er 3,7 prosent. Det er under sperregrensa, Støre. Det er forstemmende, faktisk. Overraskende og utrolig. Prinsippløst og holdningsløst. Dette aspektet kan bare ikke ha blitt prioritert. Det er ikke prøvd hardt nok. Rekruttering av nordmenn med annen bakgrunn til de politiske partiene må være i krise, når fasit er to av 54. Det er et uttrykk for at Norge svikter i integreringen. Der det er som viktigst.
Regjeringens sammensetning avdekker selvsagt et samfunnsproblem. Kandidater med minoritetsbakgrunn er nok relativt færre enn de burde være. For vi kan sørge for trygghet, hus og jobb til alle, men å trekke folk med inn i politikken eller frivilligheten, skape engasjement og vilje til medvirkning, og gi innpass på etablissementets arenaer, er verre. Signalet fra Støre gjør det ikke lettere.
12 politiske rådgivere er så langt utnevnt. Det kommer flere. Bare Bhanuja Rasiah (Ap) har ikke-norske røtter. Det hjelper ikke på Støres sperregrense.