Kultur

TV-høsten 2021: Jakten på TV-kosen

Det er ikke mye Elon Musk-nivå over nyskapningen i norsk TV-bransje. Det satses så trygt på gamle oppskrifter at det knirker i fjernkontroller.

«Maskorama» var en utskjelt og populær nykommer på norsk TV i fjor høst. Sjelden har et underholdningsshow blitt møtt med så kraftige burop - og så mye jubel. 
En ny sesong er på gang.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Er du lei av kjendiser er ikke den norske TV-høsten noe for deg. De står i kø for å by seg på selv nå, for å yte sitt beste, konkurrere med andre, og seg selv. Akkurat slik de for så vidt gjorde i våres også. Og i fjor høst, og TV-sesongen før der igjen.

En sesong av «Farmen» har knapt sluttet før en ny begynner på TV 2 og TV 2 Play.

Gamle travere og kjære publikumsfavoritter, kaller TV-kanalene dem når de lanserer en ny sesongs underholdningstilbud. Og skyver hele alfabetet av kjendiser foran seg, fra A-, B-, C- og D-kategorien. De har visst kommet til I, for stadig flere influensere får egne program.

Det er nok nå, skrev Dagsavisen da «Nytt på Nytt» hadde gått i en evighet på fredagskveldene. Vi var ikke alene om å etterlyse nyskapning, mer variasjon fra NRK. Man forventet mer fra landets største, ressurssterke og flinkeste underholdningsavdeling. Året var 2003, «Nytt på nytt» hadde gått i ni sesonger – en evighet, konstaterte vi.

Fra da «Nytt på Nytt» fortsatt var forholdsvis nytt, og vi syntes programmet hadde gått for lenge i gullrekka: Knut Nærum, Jon Almaas og Anne-Kat. Hærland.

Denne høsten går sesong 45 av «Nytt på nytt». Det har akkurat runda 600 program, og det er lenge siden noen har krevd fornyelse av gullrekka. Nå hadde det vært rart om «Nytt på nytt» skulle bli lagt ned. Det er blitt en del tilværelsen, omtrent som «Norge Rundt», er stadig blant ukas mest sette, og det eneste på skjermen som – på en god kveld – byr på satirisk snert. I motsetning til alt annet i TV-helga, som handler om kos og hygge og godstemning. Laget av en trygghetssøkende norsk TV-bransje. Det er «Comfort TV» som gjelder nå, og TV-industrien er vel vitende om at det er dette publikum foretrekker i vanskelige tider. Kose-TV, familievennlig underholdning med fokus på humør, harmløs moro og TV-konstruert spenning, helst med en flokk av kjendiser i kamera.

Dette er nok ikke sånt samfunnsforskerne er opptatt av, men TV-tilbudet og seertall kan faktisk gi en pekepinn på hvordan folk har det. Vi så det i 2008 og i 2012, da det var nedgangstider og finanskrise som gjaldt. TV-bransjen satset på feel good, familievennlig, trivelig, trygg og god underholdning som folk kunne slappe av til. Det er dette publikum foretrekker i vanskelige tider. TV-ritualene handler kos og hygge. Det har vi saktens trengt mye av det siste halvannet året.

Trenden kan oppsummeres i høstens nyhet på TV 2: «Lego Masters», en internasjonal TV-suksess allerede. Barneleker på TV, det er vanskeligere å finne noe tryggere. Dette er ikke barne-TV, deltakerne må være over 16 år. Om dette slår an, risikerer vi snart å se kjendiser bygge Lego på TV 2. Det er gjerne den veien det går i en underholdningsindustri som heller satser på det kjente og helt safe, framfor å ta sjanser på noe helt nytt og uprøvd.

Ut med talkshow, inn med Lego. Til høsten skal Erik Solbakken styre byggerne i familieshowet «Lego Masters» på TV 2.

Da «Maskorama» ble tilbudt den kommersielle TV-bransjen her hjemme i fjor takket alle nei, bortsett fra NRK. Det er jo tryggere å lage en runde til av «Skal vi danse», av «Brille», av «Huskestue», «Farmen», «71 grader nord» – som for så vidt er på TV denne høsten også.

Til våren venter enda en premiere på «Mesternes mester», og et 16 ukers kjendishelvete. Her mener jeg ikke hele neste TV-vår, det er TVNorge som lager «16 Weeks of hell», en ny helsekonkurranse for kjendiser som skal trene.

At underholdningsformater lages i sesong etter sesong, forteller at de er god butikk for TV-kanalene og utenlandske eierne deres. Danske Egmont casher inn på sesong 17 av «Skal vi danse». At ett helt norsk TV-år er fullt av gammel moro, forhindrer på ingen måte at norsk kommersielt fjernsyn er milliardbutikk. Annonsørene betaler for reklametid på skjermen så lenge kjendisene trekker seere nok. Og NRK må by på kjendiser de også for å tekkes publikum. Om de så må lage dem selv. Resultatet ser vi i kjendisflommen på skjermen, i nye og konstruerte settinger. NRKs «Kjendis-VM» i fjor var vel ikke akkurat blant høydepunktene i så måte.

Kjendiser snakker (mer) om seg selv i «Sammen» (TV 2), de får elektrisk støt («Huskestue», TV 2), slipper kameraene inn hjemme for at Synnøve skal rydde opp (TVNorge), bretter ut egen sjokkerende rotete økonomi for økonom Silje (TV3). Kjemper mot andre idrettsfamilier («Familiens Ære», NRK), kjemper mot svensker («Landskampen», TV 2). Sulte på «Farmen», slite i fjellet, danse i paljetter. Igjen og igjen, nå ute i sesong femten, seksten og sytten.

En gang iblant dukker en «ny» kjendis opp også, som Lars Lillo-Stenberg i «Over Atlanteren» på TVNorge. De smarte har klart å lage merkevare av seg selv. Selv Jan Thomas blir danket ut av Linni Meister. Allerede i 2015 hadde hun norsk rekord med deltakelse i 13 realityserier. I høst er hun på kjærestejakt på TVNorge/Discovery+, i et datingprogram ledet av ... Jan Thomas.

Dette er populær underholdning, argumenterer TV-kanaler og produksjonsselskap i kor. Men nyskapende og imponerende kreativ virksomhet er det ikke. Norske TV-folk kommer ikke unna at det mest populære programmet på norsk fjernsyn i fjor var et sørkoreansk konsept. Som fikk kritikk for å være for grenseløst og vilt. «Maskorama» skulle være spinnvilt og grenseløst, det var nettopp det som gjorde dette underholdende – og noe helt annet det meste som norsk TV har klart å utvikle selv. Hva svarer vår egen TV-industri på denne importerte suksessen? Med å gå så langt tilbake i reality-historien som mulig. Henter «Robinson-ekspedisjonen» fra 1999. Og gjenoppliver «Fangene på fortet», først laget av TV3 i 1993.

TV3 og Nent har snudd bunken, og byr på en ny runde av «Robinsonekspedisjonen». realitykonseptet fra 1999.

Dette er kanskje ikke nivået på kreativiteten og idéutviklingen på en hel norsk TV-industri, men det forklarer noe av årsaken til at norskutviklede TV-konsepter ikke lenger selger like bra utenlands som de gjorde på 2000-tallet.

Nå går det lenge mellom hvert virkelig nyskapende norske TV-konsept. Helgeunderholdningen er en eneste lang déjà vu-opplevelse, og det er ikke sånn at Marienlyst er mindre trygghetssøkende enn TV-bransjen i Nydalen og Bergen.

«NRK: Endrer gullrekka», skrev Dagbladet tidligere i sommer. Artikkelen handlet om at «Beat for Beat» er tilbake.