Kommentar

Baksiden av det grønne skiftet: Kampen om Latin-Amerikas litium

I Latin-Amerika finnes verdens største reserver av litium, en nøkkelingrediens i batteriproduksjon. Men på veien mot fornybarsamfunnet ofres både lokalbefolkning, natur og miljø.

Arbeidere i produksjon av bilbatterier på en fabrikk i Nanjing i Kina.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Benedicte Bull

Benedicte Bull

Benedicte Bull er statsviter med Latin-Amerika som sitt spesialområde. Hun er professor på Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.

Som en del av det grønne skiftet er nå fire store batterifabrikker under planlegging i Norge. De skal være med på å dekke et raskt økende behov for batterier i tråd med at bilpark og etter hvert båter og fly elektrifiseres. Batteriproduksjon blir heiet fram som en del av veien mot fornybarsamfunnet, men for Latin-Amerika betyr det videreføring av naturressursutvinning. Latin-Amerika har 67 prosent av verdens reserver av litium, som er nøkkelingrediens i batteriene. Mens noen ser store penger i utvinning av «det hvite gullet», skaper produksjonen bekymring for miljø og lokale levekår.

Mesteparten av Latin-Amerikas litium ligger i det såkalte «litium-triangelet» i det nordlige Chile og Argentina og det sørlige Bolivia. Bolivia har verdens største reserver med rundt 21 millioner tonn, fulgt av Argentina med 17 og Chile med 9. Chile var inntil nylig også verdens største produsent av litium. Kina på sin side har nesten monopol på foredling til bruk i batterier, men har bare 4,5 millioner tonn litium på egen jord. Under Joe Bidens klimaplan vil også USAs behov for litium øke, mens landet bare har 6,3 millioner tonn egne reserver. Selv om det forskes intenst på resirkulering av batterier og å finne erstatninger for litium, er verdens stormakter avhengige av mineralet i alle fall et tiår fram i tid. Det betyr at de har kastet sine øyne på Latin-Amerikas ressurser.

I Latin-Amerika dreide debatten seg tidligere mest om hvordan sørge for at større deler av inntektene skal tilfalle landene selv. Bolivia står for det mest ambisiøse forsøket på å sikre seg nasjonal kontroll med litium. Mens Evo Morales var president (2006–2019) ble det utviklet planer for å investere i hele verdikjeden fra råvare til ferdig batteri, og visepresidenten Alvaro García Linera ville omgjøre Bolivia til et «litiumets Saudi-Arabia». Men Bolivia manglet ekspertise og teknologi, og trengte samarbeid fra utenlandske partnere.

Etter å ha forhandlet med kinesiske og russiske selskaper, fikk Bolivia til slutt en avtale med tyske ACI systems om utvinning av de store forekomstene i Potosi. Kinesiske Xinjiang Tbea Group-Baocheng skulle videreforedle for det kinesiske markedet. Men lokale myndigheter protesterte mot at de fikk for lite igjen, og Morales avlyste det hele uten forvarsel. Offentlig hevdet han at det var maktkampen om litiumet som gjorde at han ble tvunget til å gå av i 2019, og beskyldte USA for å stå bak «litium-kuppet». Nå har Bolivia på nytt kontaktet internasjonale investorer, og Kina, Russland og Tyskland har alle meldt seg på.

I nabolandene Chile og Argentina har det ikke vært gjort samme forsøk på å sikre nasjonal kontroll. Der er nå Kina på full fart inn. Chile har produsert litium siden 1980-tallet etter at det ble definert som en strategisk ressurs under Augusto Pinochets diktatur (1973-1990). Fremdeles er Pinochets svigersønn største eier i det nasjonale litiumselskapet SMQ, men det kinesiske selskapet Tianqui har siden 2018 hatt den nest største aksjeposten. Det oppkjøpet er en del av Kinas forsøk på å sikre seg kontroll med nye ressurser, mens kineserne fremdeles ønsker å beholde foredlingen og batteriproduksjonen i Kina. I nabolandet Argentina er kinesiske Ganfeng i ferd med å etablere en nytt gigantanlegg for utvinning av litium.

En lastebil kjører på en vei gjennom en slette med saltlake der litium utvinnes i Uyuni i Bolivia.

Det kan imidlertid de stadig dypere konfliktene med lokalbefolkningen sette en stopper for. I litium-triangelet ligger råvaren i en saltlake på store sletter. Litiumet utvinnes ved å få vannet til å fordampe. Det gir betydelige klimautslipp. I tillegg til at man kjenner dårlig til konsekvensene for plante og dyreliv av å tørke ut saltslettene, bruker man store mengder ferskvann i produksjonen. Det har forverret allerede store problemer med vannmangel, og gjort det vanskelig å dyrke mat. I Argentina har det skapt sterke reaksjoner hos urfolk og miljøaktivister.

Kampen om Latin-Amerikas litium har så vidt begynt.

—  Benedicte Bull

Også Chile har sett seg nødt til å ta innover seg miljøkonsekvensene. Der er man i ferd med å skrive en ny grunnlov, som et resultat av demonstrasjonene i 2019 mot ulikhet og maktmisbruk, men også mot rovdrift på naturen. Sterke krefter vil at saltlaken som blir brukt til litiumproduksjon skal defineres som vann i den nye grunnloven, og ikke som et mineral. Det vil styrke rettighetene til lokalbefolkningen, hvorav flertallet er urfolk. Kampen for vannet og mot litiumutvinning har fått en viktig plass også i den pågående presidentvalgkampen. Om man nå får i gang storstilt produksjon også i Bolivia kan man også der vente seg protester fra dem som frykter at litium-boomen vill bli kortvarig og miljøødeleggende.

Kampen om Latin-Amerikas litium har så vidt begynt. Hvordan den vil ende vil avhenge av lokale myndigheter og sosiale bevegelser. Som en følge av avsløringene av barnearbeid og arbeidsforhold i kobolt-gruvene i Kongo, har man forsøkt å finne alternativer til kobolt i batterier. Spørsmålet nå er om verden er villig til å ofre vannet og naturen rundt saltslettene i Latin-Amerikas litium-triangel for å tilfredsstille vår appetitt på nye e-biler. Sannsynligvis er svaret ja.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her