Kommentar

Det neste er nord

Ap har fått banesår i nord. Kan det repareres med en bane i nord?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

SENJA (Dagsavisen): «Hvis de har ventet i sju år, kan vel vi vente et par timer». Demonstrantene like ved hurtigbåtkaia på Finnsnes på Senja hadde stilt seg på en lang rekke og sperret veien. De holdt opp plakater som fortalte om familien Collin. De har vært i asyl i Finnsnes kirke i sju år, uten engang å kunne gå ut. Demonstrantene, en stor gjeng av engasjerte folk i alle aldre, ventet på Ap-leder Jonas Gahr Støre. Han skulle vært framme for lengst. Inne på Valen Kafé trakterte Line Miriam Haugan, tidligere statssekretær og ekskona til fordums Frp-topp Per Sandberg, de ventende lokale Ap-folka med boksøl og kaffe. Der skulle Støre avslutte den lange valgkampdagen med en pubkveld, i selskap med partifeller og spesialimporterte pressefolk fra Oslo.

Erna Solberg hadde vært der uka før. Da hadde hun valgt bakveien, fortalte en kvinnelig demonstrant som sto og holdt i et stort banner der en lapp med tallet «7» var sirlig sydd over «5», som hadde stått der opprinnelig, da banneret først ble laget til en demonstrasjon i valgkampen i 2019. De hadde ikke fått snakke med statsministeren. Det eneste de hadde fått til, var å holde opp en plakat om familien Collin slik at den kom med på noen TV-bilder og pressefotografier.

Jonas Gahr Støre har vært ulykkelig forelsket Nord-Norge i mange år, nå.

Da Støre endelig dukket opp, kvart over ni på kvelden, droppet han å haste inn til den ventende forsamlingen. I stedet tok han seg tid til å bli stående og høre på hva demonstrantene hadde å si. Akkurat der ligger nøkkelen for Ap. Skal de klare å snu den kalde motvinden i nord, er partiet nødt til å bli flinkere til å lytte. Men i den korte scenen finner vi også de rødgrønnes store utfordring: De blir møtt med enorme forventninger. Så enorme at de raskt kan snus til ny misnøye. Det handler ikke bare om å vise humanitet overfor en familie som har vært i en fortvilet situasjon i sju år. I Nord-Norge handler det mest av alt om det abstrakte, tekniske ordet som beskriver livsnerven i ethvert samfunn, enten det ligger ytterst på Senja eller midt i Oslo: Infrastruktur. Veier, flyplasser, tuneller, ferjeruter – og mest av alt: bane.

Jonas Gahr Støre har vært ulykkelig forelsket Nord-Norge i mange år, nå. Det er lenge siden han begynte å sitere Rolf Jacobsens dikt «Nord», som slutter slik: «Se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord». Som utenriksminister var han tidvis manisk opptatt av nordområdene, og han klarte sensasjonelt å få til en delelinjeavtale med Russland i Barentshavet. Men i 2017 var Aps kollaps i de tre nordligste fylkene en stor og viktig del av forklaringen på at Jonas Gahr Støres statsministerdrøm endte som et mareritt om nederlag og krise. Tilbake 7,9 prosentpoeng i Finnmark. Minus 7,1 i Troms og en retrett på 9 blank i Nordland.

Noen stor stim av velgere kan Støre fortsatt ikke fiske opp, men han begynner å få napp her og der.

Det har vært svart hav for Ap i nord. Noen stor stim av velgere kan Støre fortsatt ikke fiske opp, men han begynner å få napp her og der. På NRKs siste supermåling går Ap fram i Nordland og Finnmark. Men ikke nok til at partiet er i nærheten av å oppnå det som i 2017 ble betraktet som katastrofale tall. Og i Troms gikk Ap tilbake.

Nedleggelsen av Andøya flystasjon var enkelthendelsen som satte to tjukke, svarte streker under det folk nordpå hadde kjent på en stund: De som styrer i Oslo snudde ryggen til dem. Verken Høyre eller Arbeiderpartiet hadde oppført seg på en måte som gjorde at de fortjente tillit, og vips kunne Senterpartiet forsyne seg. I denne valgkampen er det interessant å se hvordan disse tre partiene henvender seg til velgerne i nord. Senterpartiet bekrefter fortellingen om hvordan Høyre – og samarbeidspartner Ap – har sviktet. Erna Solberg satser på optimisme og at nu går alt så meget bedre. For Ap ligger svaret i forpliktende løfter om ambisiøse satsinger: Laksen fra merdene kan ikke kjøres i tunneller som er så trange at bilene nærmest skraper langs fjellveggen. Veiene kan ikke være så dårlige at folk bare trenger å sjekke Yr, så vet de om det ligger en trailer eller to i grøfta. Ferjene må gå oftere enn to og en halv dag i uka. Turistene må ha et bedre toalettilbud enn Guds frie natur.

«De sa aldri unnskyld for det de gjorde», sa en lokal Ap-politiker mens Støre snakket om pendlerfradrag med ferjepassasjerene. Jeg fikk inntrykk av at nå kunne det være det samme med hele unnskyldningen. «Det vi trenger nå, er noen som tenker stort. Hvorfor snakker man alltid om at ting er så dyrt her nord, mens milliardene ruller og ruller når de bygger jernbane og veier sørpå? Tenk hva det vil bety, for folk, for næringslivet, for optimismen, hvis vi bygger Nord-Norgebanen, ikke bare til Tromsø, men hele veien til Finnmark! Og at vi får ferjefri E6 før de setter i gang med ferjefri E39 på Vestlandet! Tenk på det!»

Arbeiderpartiet har programfestet et «mål om å realisere Nord-Norgebanen». Uten utropstegn. Det lille forbeholdet skaper usikkerhet.

Støres siste stopp i Nord-Norge før han dro tilbake til Oslo, var på den topp moderne rekefabrikken Stella Polaris i Kårvikhamn på Senja. Der vant han en uhøytidelig rekepillekonkurranse mot to ansatte og Aps førstekandidat Cecilie Myrseth. Han så faktisk oppriktig lykkelig ut over den lille triumfen.

Det blir betydelig tøffere å plukke tilbake alle velgerne Ap har mistet i nord. Og hvis den banen ikke kommer under en rødgrønn regjering, blir det umulig å holde på dem.