Barn er forskjellige, liker voksne å gjenta. Likevel forventer samfunnet stort sett det samme av alle, gjennom hele oppveksten deres. Hvis vår måte å lære bort ikke passer til dem, da er det noe som er galt.
Og at noe er galt med deg når du er seks år? Det kan følge deg hele livet.
[ Mange av dem som har minst er ikke med på festen, og sakker akterut ]
Da jeg var liten kunne følelsene mine ha samme effekt som mentos i en colaflaske. Det rant over, jeg hadde ingen kontroll.
«Kan du ta hun der, eller? Det her orker jeg ikke akkurat nå».
Jeg følte meg som verdens mest ensomme, rare jente.
De trodde vel kanskje at jeg ikke hørte dem, der jeg lå og skreik, men den setninga kunne like gjerne vært tatovert på meg. Den kom fra en sliten ansatt på barneskolen min, til en annen lærer − mens jeg var på mitt mest sårbare og vred meg på gulvet i fortvilelse.
Jepp, jeg var den eleven.
Lærevansker, angst, konsentrasjonsvansker, og det de voksne skulle kaste etter meg hele livet: litt for følsom. Det var ikke rart jeg var lei meg. Jeg var utrygg på skolen, jeg følte ikke at jeg fikk til det de andre barna fikk til, og jeg trodde at jeg var dum. Men jeg var et barn. Jeg visste ikke at jeg hadde grunn til å synes det var vanskelig. Jeg følte meg bare som verdens mest ensomme, rare jente.
Den følelsen borer seg innover. Du tar den med deg. Inn i fremtidige vennskap, relasjoner, jobber. Du bærer på det såre barnet som ikke strakk til, som ikke var nok. Jeg greide meg fint, for jeg hadde god støtte i familien min, og fant ut at det var ting jeg fikk til. Det tente en ild i meg, så jeg fortsatte, fremover. Men jeg kunne like godt ha snubla, og blitt en vi stadig refererer til som en av «de som faller utenfor». Hvis de forblir ansiktsløse, vil vi kanskje aldri kunne gjøre en forskjell for dem.
[ – Mitt problem med hele fedmedebatten er at den er så jævla kunnskapsløs og ensidig ]
Denne høsten er stor og spennende for mange små barn.
Og mens vi voksne debatterer og diskuterer og skriver fine kronikker om hvordan vi skal sette søkelys på avkriminalisering og utenforskap blant ungdom, er jeg redd at vi fortsetter å kjøre alle gjennom samme kverna. Eller, fortsette å tvinge dem til å balansere på den samme kanten.
At det blir litt flaks, hvem som kommer seg helskinna gjennom.
Det har noe å si for hele selvbildet til et ungt menneske som må gå ti år på skole uten å få kjenne mestring og tilhørighet.
Det er få andre steder vi forventer at folk skal være så like som små barn på skolen. Vi ville ikke tvunget alle voksne inn i én og samme jobb, det hadde vært absurd. Og det er like absurd å forvente at nitti seksåringer skal lære seg å lese av samme undervisningsopplegg. Eller at alle skal få til å svare på en prøve i et fullt klasserom. Eller skaffe venner på egenhånd. Eller huske tall på samme måten.
Likevel deler vi opp i to grupper.
De som henger med, og de som ikke gjør det. Men alle mestrer. Det er bare ikke alle som får lov å vise det på skolen.
Skolesystemet har lenge lagt opp til at man skal vurdere for vurderingens skyld. Et stort og håpefullt lysglimt er endringen av vurderingsforskriften. Her understreker den nye læreplanen at all vurdering i skolen skal ha økt læring som mål. Dette er forhåpentligvis et sunnere fokus for barna, og et bedre utgangspunkt for lærere som virkelig vil hjelpe elevene sine, men som snubler i byråkratiske regler. For at de skal hjelpe elevene, må de jobbe i et system som lar dem hjelpe.
Når barn er rundt seks år, altså samme år som de begynner i førsteklasse, utvikler de større selvbevissthet, og begynner å sammenligne seg med dem rundt seg. Hva med de som er annerledes? Det har noe å si for hele selvbildet til et ungt menneske som må gå ti år på skole uten å få kjenne mestring og tilhørighet.
Derfor er det første møtet med skolen så viktig.
Vi trenger ikke bare bedre oppfølging av elever med spesielle behov, eller fine formuleringer i læreplanen.
Det er rett og slett avgjørende. Hvis barnet kun møter kjeft og irettesettelser på skolen, eller kun får «dårlige» karakterer. Hvis barnet aldri får sjansen eller rom til å utvikle det de er gode på. Hvis de alltid føler at de ikke strekker til.
[ Abid Raja om oppveksten: – Det hadde aldri gått bra med meg uten frivilligheten ]
Da føler de til slutt at de svømmer motstrøms. Systemet vil dem ikke vel, det spiller ingen rolle hvor mye de prøver, eller hvor stor innsats de legger ned. Læreren blir fienden, og klasserommet blir et sted det er fysisk smertefullt å være. Forestill deg hvordan det er å ha det sånn, hele oppveksten din. Da trenger vi ikke undre oss over hvorfor noen ikke klarer å holde balansen.
Vi trenger ikke bare bedre oppfølging av elever med spesielle behov, eller fine formuleringer i læreplanen. Vi behøver å ta inn over oss at alle mennesker har ulike behov. Og at å behandle ulike barn likt, er den sanne forskjellsbehandlingen.
