Kommentar

Da Oslo ble tømt for roser

Øyeblikket da vi nesten ikke fikk plass på rådhusplassen, og da det ikke var en eneste frisk rose å oppdrive i butikkene: Jeg kan ikke fatte annet enn at det er noe vi hadde trengt nå.

rosetog
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Bente Rognan Gravklev

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

Butikk etter butikk etter butikk. Det var helt absurd. Ingen hadde flere roser igjen. Vi endte opp med å kjøpe noen ikke så veldig pene falske roser på Nille. De fikk duge.

Det er mange minner og bilder som dukker opp igjen nå når vi skal markere at det har gått et helt tiår siden den aller verste dagen. Det er lett å bli nummen av alle de sterke inntrykkene. For min del er det likevel et bilde som gjør det umulig å holde maska. Menneskehavet på rådhusplassen 25. juli 2011 virker så fjernt akkurat nå. Men klumpen som dukker opp i magen når jeg ser på det, er den samme som for snart ti år siden.

Jeg tror vi er mange som har det sånn. Selv om tida har gått, er det ikke sånn at 22. juli er noe lettere å forholde seg til. Kanskje er det også vanskeligere. For i debattene om debattene om debattene ligger følelsene tett utenpå. Balansen mellom å være varsom, men samtidig tydelig er utfordrende. Det kan føre til at flere velger å la være å delta. Man ønsker jo ikke å si noe feil.

Det var nesten ikke plass til oss. Vi sto tett i tett. Og øyeblikket da vi løftet rosene opp mot himmelen framstår fortsatt som noe utenomjordisk. Det var forløsende å oppleve tryggheten i en menneskeflokk midt oppi frykten for hva som ville skje med landet vårt videre.

Vi hadde sett time etter time med nyheter. Glasskårene etter bomben i regjeringskvartalet var borte fra arbeidspulten, men behovet for øyeblikkene der vi sto samlet i sjokket, var sterkt for meg. Jeg hadde med meg de to menneskene som var viktigst for meg i livet mitt på rådhusplassen. Vi var ikke der så lenge, men vi fikk løftet rosene våre. Så dro vi på en indisk kafé på Grønland før vi dro hjem.

Oppgjøret med 22. juli har ikke kommet, sies det. Det var for mye rosetog og kjærlighet. Nå er behovet for å være sint sterkere. Fra et psykologisk perspektiv er sinne en viktig del av bearbeidelsen. Og sinne og engasjement er unektelig veien til politisk forandring. Den forandringen trengs. Skal vi bekjempe de destruktive kreftene som skaper mennesker som er i stand til å ramme så ondt, så trenger vi politisk engasjerte velgere som stemmer på partier som prioriterer fellesskap og et samfunn som tar vare på alle sine borgere. Og vi trenger politikere som tar ansvar for hvordan det oppleves å ytre seg i landet vårt.

Men i debatten som har gått om at rosetog og mer demokrati har stått i veien for det reelle oppgjøret, så kjenner jeg at jeg også savner følelsen fra rådhusplassens rosehav. Ofre og de som ble berørt av terroren skal selvsagt ytre seg uten å være redde for å ødelegge en forsonende stemning. Selvsagt skal vi være sinte. Men polariseringen som skaper svart og hvitt og med eller imot, er ikke sunn for oss. Jeg frykter at vi står i fare for å miste det viktige perspektivet vi satt igjen med etter rosemarkeringen. Da alle sto sammen på tvers av ulike syn, og da vi bare kunne ta oss tid til å gjøre det: Stå sammen. For akkurat det vi gjorde etter 22. juli var veldig fint for mange. Vi trenger den følelsen også nå.

Plastrosene fra Nille står fortsatt i en vase i vinduet hjemme. De er støvete og ikke akkurat pene. Men jeg klarer ikke å kvitte meg med dem. Og det skal jeg ikke heller.