Kommentar

Krigen om krigen

Ny NRK-serie om frontkjemperne følger i sporene til tyskernes krigslykke. Det går bra en stund, så går det galt. Men kritikerne undervurderer publikum.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Midt i den stille uke slo nyheten ned som en bombe. NRK hadde begått et nytt historisk mageplask. Var det virkelig mulig?

Kun kort tid etter at «Atlantic Crossing», TV-serien om kronprinsessens USA-eventyr under krigen, fikk slakt av historikerne, var kringkasteren i gang igjen. Den ellers så sindige og sympatiske historikeren ved Holocaust-senteret Terje Emberland sparte ikke på krigstypene da han langfredag la ut denne posten på Facebook: «NY NRK-SERIE BIDRAR TIL HVITVASKING AV DE NORSKE WAFFEN-SS-FRIVILLIGE – til tross for protester fra forskerne!».

Emberland er en av de bærende ekspert-stemmene i den nye serien som hadde premiere på NRK tirsdag kveld. I ettertid omtaler han prosjektet med disse ordene: myter, løftebrudd, apologetisk, mikrofonstativ, hvitvasking, tendensiøs manipulering. «Slik denne serien er blitt, ønsker jeg overhodet ikke å bidra til å legitimere den ved mitt nærvær!».

Det luktet ny skandale. Hvitvasking av de 3600 norske mennene som tok til våpen for Nazi-Tyskland, med dødninghode på lua og deltakelse i den mest aggressive og brutale angrepskrigen verden har sett? Som del av Waffen-SS, nazistaten og nasjonalsosialismens politiske soldater. «I Waffen-SS var det snarere regelen enn unntaket å skyte krigsfanger og fare hensynsløst fram overfor den slaviske sivilbefolkningen», skriver den tyske historikeren Guido Knopp i boka «SS – Historien om nazistenes leiemordere».

Det var derfor med stor skepsis jeg benket meg tirsdag for å se premieren.

—  

Det var derfor med stor skepsis jeg benket meg tirsdag for å se premieren på den fire deler lange serien. Jeg skulle jo få se norsk historierevisjonisme, manipulasjon av historiske fakta. Skepsisen hadde ikke blitt mindre etter at Emberland, nå med innestemme, sammen med tre andre historikere, hadde skrevet en kronikk i VG. De fire navngjetne forskerne, Emberland, Lars Borgersrud, Sigurd Sørlie og Arnfinn Moland, tidligere leder for Hjemmefrontmuseet, hadde alle bidratt til dokumentarserien. Kritikken var nådeløs: «NRK ender opp med å reprodusere flere av SS-veteranenes uholdbare historierevisjonistiske teser i den nye serien om frontkjemperne».

Min innstilling var svært preget av det jeg hadde lest. Til min store overraskelse får Emberland dominere den første delen. Han danner en solid pedagogisk grunnmur for å forstå nazismens natur og hva de norske frivillige meldte seg til tjeneste til. Angrepskrig, tilintetgjørelseskrig, rasisme i system. Han legger premisset. Vi får også intervjuer med sju frontkjempere. Intervjuene er gjort helt tilbake i 2010. Seks av de sju er nå døde. Bare John Sandstad fra Steinkjer er fortsatt i live. Han var 15 år da krigen kom til Norge, og meldte seg frivillig og fulgte sin eldre bror inn i Waffen-SS. Sandstad oppgir eventyrlyst som et av motivene. Men han angrer ikke på sine valg.

Artikkelen fortsetter under videoen

Sandstad er typisk. De sju var alle unge, noen svært unge og like formbare, da de meldte seg til tjeneste for nazismen. Men før angrepet på Russland i juni 1941, ante verken de eller noen andre hva slags krig som var i vente. Hjemme i Norge var samarbeidsånden god, og i Europa var det etter krigshandlingene i 1940 relativ ro. «De visste ikke om konsekvensene», sier Stein Ugelvik Larsen, en av de tre andre ekspertkildene i serien. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring. Alle var ikke unge, mange var voksne menn som visste godt hva de gjorde. Ekssoldater og offiserer, NS-medlemmer. Bakgrunnen for at mange nordmenn meldte seg, er åpenbart sammensatt. Naiv eventyrlyst og antikommunisme. Ja, det også. Og det får denne serien fram.

Burde det vært stilt flere kritiske spørsmål? Absolutt.

—  

Underspiller serien de sju frontkjempernes ideologiske drivkraft, deres nazistiske sinnelag? Ja, absolutt. Burde det vært stilt flere kritiske spørsmål? Absolutt. Kildetilfanget får i altfor stor grad prege historien. De som overlevde helt til intervjuene ble gjort, var svært unge i 1940 og svært gamle i 2010. Som seer tar jeg deres ord med en klype salt, jeg tilnærmer meg deres historier kildekritisk. Minner forskyver seg gjennom 70 år, tilpasses og manipuleres. Selvet forsvarer seg. Dette vet vi. Når en av dem, Wolfgang Windingstad fra Fredrikstad, som Sigurd Senje baserte sin bok «Glemt soldat» på, forteller med latter om ni år i russisk krigsfangenskap, så skjønner jeg og alle andre at det er mer til historien. Windingstad var 14 år da krigen kom i 1940. Nazist? Ja visst, men også et barn. Det er mer også til den historien.

Jeg ser alle de fire delene. Summen av det jeg ser er overraskende balansert. Seerne får hele historien, fra start til rettsoppgjøret og landssvikdommene etter krigen, men den preges i for stor grad av sju enkeltskjebner. Filmskaperne tar åpenbart for pent i dem. Fredrik Jensen introduseres ikke som den høyest dekorerte norske nazisoldaten under krigen. Historien til Olav Tuff som er en av få som har innrømmet å ha vært med på overgrep, er et annet eksempel. Dramatiseringen av hans bidrag til å brenne uskyldige sivile inne i en kirke, viser en håndfull ofre. Til NRK Brennpunkt har Tuff tidligere sagt at det var 200–300 mennesker.

Serieskaperne snubler i mine øyne mest når de glemmer journalistfaget og rekonstruerer og forelsker seg i de norske nazistenes krig. De fortaper seg helt i detaljer om nordmennenes erfaringer fra fronten i Finland. De menneskelige opplevelsene er fascinerende, men romantisering med slagscener i sakte film og med en kvinne som synger en norsk nazi-hymne over, er sveiseblindt. De mister helt av syne hva nordmennene var med på, en rasistisk motivert angrepskrig. I enheter der regelen altså var å skyte krigsfanger.

Hvitvasking? Ikke slik jeg ser det. Kronikkskriverne kommer godt til orde. Tre andre historikere, alle med bøker om norske frontkjempere og liv med forskning bak seg, har et litt annet syn. Hva som er absolutt sant om motivene til frontkjemperne, må seeren ta stilling til. Men Sigurd Sørlie får i siste episode definere en faglig fundert dom over de norske frontkjempernes historiefortelling: Fellestrekket er motvilje til å snakke om egne eller andre tyske avdelingers forbrytelser. Og en sterk tendens til å trekke fram mer anstendige motiver som ble antatt som mest legitime i etterkrigstiden. «Særlig kamp mot bolsjevismen og Sovjetunionen, hjelp til Finland og ulike patriotiske motiver – ønske om å bidra til et selvstendig og sterkt Norge», sier Sørlie. Det gir seeren en fortolkningsramme.

Det er å undergrave journalistene og kraftig undervurdere publikum, som uhildet burde fått se.

—  

Også våre fremste historikere kan oppleve nærsyn. De fire kan mene at serien kvalitativt ikke er det de hadde håpet og at den nazistiske drivkraften er for svakt poengtert. Kanskje er det av hensyn til eget gode navn og rykte at de reagerer sånn og rykker ut før noen andre har fått anledning til å se, men det er en grunnløs bekymring. Det er også å undergrave journalistene bak serien og ikke minst å kraftig undervurdere publikum, som uhildet burde fått se. Uten suffli i krigstyper, uten farge fra de fire historikernes syn og forsøk på å kuppe debatten før den kunne begynne.