Kommentar

Den siste bakketoppen

Hvis Jonas er en tåkefyrste, hva er Erna da?

Siri Dokken
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

Selv konservative anslag peker på det samme: Erna Solbergs dager som statsminister vil være talte til høsten. Eller som hun selv har sagt det, igjen og igjen gjennom pandemien: Bare én bakketopp igjen, nå, så er det over.

Kanskje.

Hva vil i så fall stå igjen? Landsmøtet denne helgen er ikke bare et landsmøte i Høyre. Det er et landsmøte i Erna Solbergs Høyre. Et Høyre i duse pastellfarger, godt tilbakelent og med et lurt smil om munnen. Et Høyre som både har innfridd og brutt sine viktigste løfter.

Løfte nummer én for et parti av Høyres format gir seg selv: Det er trygg økonomisk styring og ansvarlig pengebruk. Det løftet er brutt. Men vi merker det ikke. Ikke ennå. Høyre har presset oljepenger inn i norsk økonomi i åtte år. Kombinert med en nesten ikke-eksisterende rente har dette gjort at den store middelklassen har hatt ubegripelig god råd. De man kan kalle folk flest eller vanlige folk. De på toppen har fått enda mer ubegripelig god råd. Mens de som befinner seg nederst i det økonomiske systemet, har fått det verre. De som får det aller verst, har ikke stemmerett ennå. Regningen må tas av generasjonen som kommer for sent til Høyres pengefest. Med 34 milliarder i skattelette, er statens inntekter sterkt svekket. Og Arbeiderpartiet tør ikke, eller vil ikke øke skattene tilbake til det nivået vi hadde i 2013. Da må vi enten fortsette å tappe oljefondet, eller vi må kutte hardt i velferden.

Pengene har smurt det borgerlige samarbeidet. Det har også Erna Solbergs endeløse pragmatisme. Den har gjort det mulig å regjere uansett hva samarbeidspartnere har funnet på å kalle hverandre. Solberg har vært villig til å endre abortloven for å få KrF på sin side og til å la Frp fyre løs med grovkalibrede, verbale skuddsalver. Akkurat hva Venstre har fått lov til, bortsett fra å være med i regjering, er ikke så lett å si, men de har i alle fall vært trofaste hele veien.

Da den ene Høyre-lokalpolitikeren etter den andre sto fram som «forfatter» av et «leserinnlegg» som de hadde «sendt» inn til ulike redaksjoner i vinter, men som var nesten identiske versjoner av samme tekst forfattet på Høyres Hus, hadde de ulike varianter av denne tittelen: «Jobben, skolen og helsa». Det er traust. Men budskapet er godt tilpasset Erna Solbergs svært lite spektakulære Høyre. Hennes åpningstale til landsmøtet var som et ekko: Hun snakket først om jobben, deretter om skolen, og til sist om helsa. De samme temaene – i samme rekkefølge.

Hva er Erna Solbergs store samfunnsprosjekt? Hva er det hun egentlig vil? Det er ikke så lett å svare på. Det nærmeste vi kommer er den målrettede jobbingen med å få til en bred, borgerlig samling bak Høyres regjeringsprosjekt. Det er både innfridd og brutt.

Innfridd fordi Solberg har sittet i åtte år. Med tett opptil 50 nyanser av blått som sitt styringsgrunnlag. Det har vært et mylder av variasjoner og koalisjoner.

Brutt fordi disse åtte årene ikke har vært noen suksess for borgerlig samling. Høyre har klart seg imponerende godt, men Venstre og KrF ligger kvestet tilbake. De er ferdige som sentrumspartier, og har endt opp som mindre høyrepartier godt under sperregrensen.

Hva med Frp? Har dieselmotoren i norsk politikk blitt mer stillegående, energieffektiv og pålitelig? Ikke akkurat. Etter åtte år med ansvar og makt, har Frp endt opp med å bli et uforutsigbart opposisjonsparti, helt uten ønske eller vilje til regjeringsmakt, og med en nyvalgt leder som søker konflikt og polarisering. Et regjerings-Frp virker fjernere enn på svært lenge. Selv under Carl I. Hagen framsto partiet tidvis mer ansvarlig enn det vi ser nå.

I 2013 framsto Erna Solberg som troverdig da hun snakket om omstilling. Hun kritiserte Jens Stoltenberg for å ikke tenke langt nok fram, og for å gjøre Norge stadig mer oljeavhengig. Selv skulle hun sørge for grønn omstilling og en offensiv klimapolitikk. Etter åtte år har vi sett lite til denne storstilte omleggingen til fornybarsamfunnet. Vi er mer avhengige av oljepenger, og mer avhengige av oljeindustrien.

På landsmøtet denne helgen vil Høyre vedta et program som kan brukes både i posisjon og opposisjon. Det vil inneholde noen klare stikk mot KrF, ikke minst i alkoholpolitikken. Åpne pol til klokka 20, også på lørdager, alkoholsalg i butikk til klokka 23 - og kanskje også en avvikling av kontantstøtten. Gode markeringssaker dersom det blir et liv i opposisjon på Høyre. Greie forhandlingskort dersom det blir en ny runde med KrF etter valget.

Hva med Frp? Har dieselmotoren i norsk politikk blitt mer stillegående, energieffektiv og pålitelig?

Det andre støttehjulet, Venstre, er ikke bare punktert. Det har trillet ut i grøfta. Men Høyre har fått det opp derfra, lappet og montert på vogna igjen to ganger tidligere. I 2013 og 2017 var veien til suksess brolagt med venstrestemmer som fikk partiet opp over sperregrensen. Også i år er Høyres tallknusere «på tilbudssiden», som det heter, for å hjelpe Venstre til å hente ut stemmer fra de viktigste områdene, med kirurgisk presisjon. Det skal lite til.

Derfor kan det også gå slik: Erna Solberg blir gjenvalgt. KrF står opp fra de døde, Venstres splittede velgermasse blir enige om å stemme Venstre likevel, og Sylvi Listhaug får start på doningen sin. Kanskje er det bare én bakketopp igjen, nå, så kan Erna - eller i alle fall Høyre - få fortsette i fire år til.