Jeg skriver disse ordene i et tekstbehandlingsprogram som er utviklet av en amerikansk teknologigigant. Jeg legger dem inn i et publiseringssystem som drives av en amerikansk aktør. Om du leser denne teksten på en digital flate og ikke er fast leser av Dagsavisen, er sjansen stor for at du kom over den på Facebook. Kanskje fant du en lenke på Twitter. Om du er veldig interessert i tema som datasikkerhet, nasjonalt eierskap eller sky-tjenester kan det hende at du fant denne teksten via Google.
[ At Høyre-statsråden tror folk tjener så mye, forklarer jo en hel del ]
Uansett: Det er amerikanske giganter over hele fjøla.
Det er kanskje ikke så farlig akkurat i denne sammenhengen. Men det er verdt å reflektere over hva vi holder på med, både som individ og samfunn. At vi er helt avhengige av en infrastruktur som vi ikke har den fjerneste mulighet til å påvirke.
For noen år siden tok Oslo kommune i bruk Workplace, Facebooks løsning for internkommunikasjon i virksomheter. Kommunen melder at det har vært en suksess, spesielt under koronanedstengingen. Det er fint.
Som avisa jeg skriver i, er det offentlige Norge helt avhengig av tjenester som er skapt utenfor vår kontroll
Men det betyr også at Oslo kommune, med sine rundt 50.000 ansatte, er prisgitt Facebook. Det enorme selskapet på den andre siden av Atlanterhavet skal ha vært lydhørt, og gikk flere runder med kommunen og Datatilsynet for å bli enige om en avtale om personvern som alle parter kunne leve med.
Også det er fint, men det illustrerer et problem: Det er ikke utelukkende norske lover og regler om personvern som preger avtalen. Og Facebook vokser seg enda større – finansiert av norske skattepenger.
Oslo kommune er ikke alene. Trondheim byttet for noen år siden fra Microsoft til Google som leverandør av kontorstøtteverktøy og gruppevare til kommunens mer enn 15.000 ansatte. Vi kunne ha fortsatt langs norgeskartet, i alle retninger. Som avisa jeg skriver i, er det offentlige Norge helt avhengig av tjenester som er skapt utenfor vår kontroll.
[ Jeg ønsker meg en regjering som ikke ser på matproduksjon som en dugnad ]
Når skolen digitaliseres, skjer det med utstyr levert av Apple og Google. Da Stortinget ble utsatt for hackerangrep i mars, lå feilen hos Microsoft Exhange. Datasentrene som nå skal bygges rundt i landet vårt, skal drifte for de samme amerikanske gigantene. Teknologirådet har funnet at offentlige etater lar Google og Facebook spore norske brukere som henvender seg til det offentlige.
Det melder seg noen spørsmål. Må det være sånn? Eller kanskje heller: Bør det være sånn?
Og det kjedelige svaret er kanskje: Tja?
Det høres ille ut at Facebook og Google kan spore bruke av offentlige tjenester i Norge. Men hva sporer de? At jeg banker på døra hos NAV og ber om et møte? Det kan den som plasserer seg utenfor døra til NAV-kontoret også få med seg, for å si det litt teit.
Men det er en påtrengende fare her. En ubehagelig følelse av at vi er i ferd med å gjøre oss til digitale leilendinger for de store gigantene. Den følelsen forsterkes av regjeringens nokså ferske stortingsmelding «Data som ressurs – datadrevet økonomi og innovasjon». Der er hovedambisjonen «å få til økt deling av data innad i næringslivet og mellom offentlig og privat sektor».
[ Nei, Sylvi. Du trenger ikke en hund ]
For all del: Det kan komme mye godt ut av slik datadeling. Men hva skal vi dele, og hva skal vi holde for oss selv? Og burde ikke staten, vi som fellesskap, beskatte bruken av våre data, slik at vi får del av fortjenesten til de store aktørene når de finner på en ny og genial bruk av tørre, gamle datasett?
15 nederlandske universitetsrektorer skrev for en tid tilbake under et opprop som slo fast at «digitalisering truer universitetet vårt. Det er på tide å sette en grense». Rektorene frykter at de største leverandørene av læringsplattformer vil bruke de enorme datasettene de etterhvert sitter på til å skape forretning. Eller at dataene selges videre – uten at det offentlige får en krone. Det er en velbegrunnet frykt.
Men hva er alternativet? Skal alle stater lage sine egne plattformer for intern kommunikasjon og skyløsninger for lagring?
Tyskerne svarer ja på det siste spørsmålet. Den tyske staten fant det for risikabelt å kjøpe skytjenester i markedet, og skal rulle ut en «Bundescloud» for hele offentlig sektor. «Om du vil holde på suvereniteten og autonomien din, må du ha kompetansen selv, i det minste til et visst punkt», begrunnet lederen av Bundescloud det ambisiøse foretaket under et besøk i Norge i 2020. Det finnes stemmer som ønsker seg det samme i Norge.
Reguleringen som fungerte i går, vil være gammeldags i morgen
Det er ikke uvanlig på den politiske venstresiden å si at det er på tide å trykke på panikknappen. Som vi gjorde da vi så at utlendinger kjøpte norsk fossekraft for mer enn 100 år siden. Den såkalte panikkloven som fulgte ga oss hjemfallsretten og kontroll over vannkrafta.
Det er ingen dum tanke. Demokratisk kontroll over offentlig data er viktig. Det er problematisk at vår nasjonale samtale foregår på amerikanske debattflater, som følger andre regler for ytringsfrihet og bluferdighet enn oss. Og det er absolutt på sin plass å hindre de største aktørene i å vokse enda mer – på våre data.
[ Alt lykkes ikke for denne regjering. Men for Høyre går det bra ]
Det er likevel et aspekt som kan være nyttig å ha i bakhodet når vi diskuterer den digitale verden: Den er ung og umoden. Og den utvikler seg i vanvittig fart. Reguleringen som fungerte i går, vil være gammeldags i morgen.
Det er heller ikke gitt at den norske staten evner å utvikle og vedlikeholde sky-løsninger som er sikre nok, eller at det er riktig bruk av offentlige midler å utvikle programmer fra bunnen av selv.
Saken fortsetter under videoen
Det betyr ikke at vi skal legge oss flate. Vi må holde samtalen i gang, og sørge for at vi i det minste blir profesjonelle leietakere hos de store aktørene. Ikke leilendinger som finner oss i alt.
Det betyr også at det kanskje er for tidlig å få panikk. Men det er ingen grunn til å ta hånda av den store, røde knappen ennå.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen