Kommentar

Det går an å gjøre det beste ut av festivalsommeren, selv om ikke «alle er der»

Den store festivalsommeren rakner igjen foran øynene på oss. Nå er også Øya avlyst. Den lille festivalsommeren kan være et godt alternativ.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen

Koronapandemien tok med seg mesteparten av fjorårets festivalsommer. De færreste ante da at den neste sommeren også skulle stryke med. Men her er vi nå igjen. Det er fortsatt mye dersom, hvis, såframt og i fall, om vaksinesertifikater og hurtigtesting ved inngangsportene, men man må se det i øyene: Det blir ikke noe av å trenge seg på i tette ølkøer, late vannet skulder ved skulder med fremmede, og å brøle hverandre rett opp i fjeset fordi vi har så mye å snakke om mens noen på scenen også forsøker å bli hørt samtidig. Nei, dette ser jeg ikke for meg komme tilbake i det hele tatt i overskuelig framtid.

Jeg møtte tre venner i Tøyenparken forrige lørdag, under helt forsvarlige forhold. Mens jeg slo meg ned i gresset et par meter bortenfor de andre, spurte jeg, sånn helt alminnelig: Er det nå Bill Callahan spiller? Det var liksom den mest erketypiske Øya-tingen som falt meg inn i farten. Jeg kan ikke si at de lo seg fillete av dette galgenhumoristiske utbruddet, men jeg tror de tok poenget. For noen av oss har festivallivet vært blant sommerens aller vakreste eventyr. Jo flere jo bedre, i alle fall så lenge sola skinner.

Dagen etter tok jeg meg helt opp til Grefsenkollen. Der hang det fortsatt plakater for kommende sommers OverOslo-festival, litt medtatte etter å ha overvintret fra mer optimistiske tider. Pet Shop Boys, Sigrid, Cezinando, Sister Sledge, deLillos og mange flere skulle vært på vei. På festivalens nettsider skrev de samtidig: «En full avlysning av OverOslo 2021 er nært forestående. Av formelle grunner avventer vi regjeringens uttalelse om festivalsommeren som er varslet tidlig i mai.» På nettstedet til Pet Shop Boys sto det allerede: Fredag 17. juni 2022: OverOslo, Oslo, Norway. Når du en gang kommer, neste sommer …

Etter at regjeringen hadde sagt sitt onsdag var det formelt kroken på døra for OverOslo i sin planlagte form. Nå jobbes det mot noen enkeltstående konserter under langt mindre forhold. Det blir ikke det samme, men det kan bli like fint, for noen færre mennesker.

Samtidig som de største utendørsfestivalene begynner å avlyse, så annonserer jazzfestivalene på Kongsberg og i Molde nye navn fortløpende. For dette er også festivaler – det var slik det begynte før noen fant på den ville ideen å komme sammen og høre musikk utendørs. Jazzfestivalene har alltid hatt mindre enkeltkonserter, med publikum på «fast tilviste plasser». Molde gjennomførte en helt anstendig festival i fjor, med store norske band på plakaten, og rapporter om en rekke flotte konserter. Det man ikke fikk var det jeg har kalt «lukten av grillpølse om kvelden», der tusenvis av mennesker flokker seg sammen i gatene for å være på festival, uten tanker om at det er noen som spiller et sted. Mulig jeg avslører meg som usosial og snobbete her, men så stor stas er det ikke denne «folkefesten».

Festivaler er så mangt. Det er stor forskjell på livet på campingplassen i Roskilde og en konsert i ærverdige Kongsberg kirke. Det finnes knapt nok større kulturelle forskjeller. Som vi har påpekt så ofte før, Roskilde-festivalen hadde ikke vært lovlig i Norge, pandemi eller ikke. Men også store norske festivaler har hygieniske forhold vi aldri ville funnet oss i ellers. Standarden er blitt bedre, år for år, men fortsatt er den ikke forenlig med det som for alltid kommer til å være alminnelige smittevernregler. Det gjenstår jo å se om folk i det hele tatt kommer til å håndhilse på hverandre i fremtiden. Kanskje er tiden for de aller største sammenkomstene forbi.

Derfor klarer jeg ikke å mobilisere den store sympatien når konsertarrangører beklager mangelen på arenaer med plass til 50.000 tilskuere. Det kan ikke være en offentlig oppgave å legge til rette for dårlige konsertopplevelser. Med så mange på ett sted er det i beste fall halvparten som kan bli fornøyd. Noen som fortsatt husker uttrykket «best på de små klubbene»? At man kan få like gode opplevelser av nye fremadstormende navn som de største superstjernene fra utlandet er kanskje blitt en elitistisk påstand. Men det har alltid vært en plage med alle de som går på festival og store konserter uten å egentlig være interesserte i det som skjer. Nå kan de mest dedikerte musikkinteresserte i alle fall få en sommers pusterom. Snobb, jeg? Det tristeste med dette er at store festivaler har blitt et godt inntaksgrunnlag for mange artister, som ikke alltid har så mange å spille for resten av året.


Selv om de største planene er avlyst er det fortatt mye som er usikkert rundt festivalene i sommer – som i samfunnet for øvrig. Fredag ble også Øyafestivalen endelig avlyst. I motsetning til mange andre ser det ikke ut til at de har planer om et nedskalert arrangement. Men Øya bygget sin identitet på å vise fram nye norske artister. På den første Øyafestivalen min var det bare rundt tusen mennesker til stede, på veldig god plass, men ganske så hyggelig likevel. Nå er mange av Norges beste artister svært klare for å spille under langt mindre forhold enn vanlig. Det går an å gjøre det beste ut av situasjonen, selv om ikke «alle er der».

Denne kommentaren ble først publisert i Dagsavisens papirutgave fredag. Det er gjort enkelte endringer i nettversjonen etter at Øyafestivalen ble avlyst fredag formiddag.