Til deg som har «identitetspolitisk» som favorittord. Som føler deg truet i møte med erfaringer du selv ikke kan sette deg inn i. Som ønsker å ses på som en beskytter av demokratiet, samtidig som du – ved bruk av hersketeknikker og uthenging – forsøker å presse andre ut av samfunnsdebatten.
Du er også styrt av følelsene dine.
[ Jeg var ikke et foster engang under Lillehammer-OL. Så jeg må visst si opp jobben min. ]
La meg gi et eksempel. 19 år gamle Jessie Kong skriver et leserinnlegg i VG, om at hun diskrimineres fordi hun har asiatisk utseende. I innlegget beskriver hun hvordan dette oppleves for henne. Hun har også en bestemor i USA som er redd, fordi vold og hærverk har økt mot mennesker med asiatisk bakgrunn etter koronapandemien brøt ut.
Aftenposten-spaltist Kjetil Rolness reagerer på Kong sitt innlegg.
Han sitter blant annet i Ytringsfrihetskommisjonen, men har ikke noe imot å skrive et kvast innlegg om en 19-åring på Facebook-siden sin, som han vet kan ha opphetede, og noen ganger direkte ekle kommentarfelt.
Rolness skriver: «Jeg begynner å bli lei. Av å lese identitetspolitiske skrekkhistorier fra et samfunn som ikke eksisterer (...)»
At Norge ikke er USA er alle enige i. Men at rasisme mot asiater ikke eksiterer i Norge?
[ «Sophie Elise, Petter og Vendela og nå Märtha: Jeg er blitt lurt igjen» ]
Det er ikke så altfor lenge siden at en ung jente ble drept av broren sin fordi hun var adoptert fra et asiatisk land. Dette har det vært en enorm stillhet rundt, målt opp mot hvor skremmende og sjokkerende det er at noe sånt kan skje i landet vårt.
Kanskje har den stillheten noe å gjøre med måten vi som samfunn møter menneskers virkelighet på, når den ikke stemmer overens med vår egen.
I kommentarfeltet til Rolness skriver en aktiv følger av ham: «Kan noen nevne et sted på kloden, og en tid i historien, der multikultur faktisk har fungert tilfredsstillende?» Den kommentaren har bare fått stå.
Ser vi ikke dobbeltmoralismen i måten minoriteter møtes på, når de sier at de blir stygt behandlet?
Hvordan har man tenkt å kartlegge diskriminering i et samfunn, uten å snakke med minoriteten det gjelder? Hvordan skal vi komme oss noe sted, hvis enhver erfaring møtes som en trussel mot ytringsfriheten?
«Noen ganger bruker folk ytringsfriheten sin til å frata andre ytringsfrihet», sa Ina Libak på Lindmo denne helgen.
Hets og trusler flagges under retten til å si noe, mens minoriteter skyves vekk fra det offentlige ordskiftet fordi så mange nekter å ta dem på alvor.
Det er mange som utroper seg til konger av virkeligheten.
[ «Klarer vi å bestemme selv i 12 uker, klarer vi det i 18, også» ]
Som om deres egne refleksjoner, observasjoner og ståsted ikke er preget av følelsene og erfaringene deres. Hvor de kommer fra, hvem og hva som har formet dem. Som om det finnes mennesker som ser verden som den er.
Kan vi nyansere andres opplevelse med alternative analyser, uten å avkrefte og bagatellisere? Ja. Det kan vi. Kan vi gjøre det på en ordentlig måte? Fullstendig overkommelig.
Det hadde til og med vært kjekt for ytringsfriheten.
