De var lange, flere hundre meter lange, køene foran fattighuset på Grønland i Oslo før påske. Helt vanlige folk, trygdede, ledige, underbetalte, sto rolig og ventet på tur. De trengte almisser foran høytiden. Mat og andre nødvendige varer.
Ikke lenge etterpå stilte statsministeren til intervju i NRK. «Ja, for hva tenker du da, som statsminister, når du hører historier om folk som ikke har råd til å betale regningene denne måneden, ikke har råd til mat, ikke har råd til klær, altså som må spare hver eneste krone da?» spurte journalist Joakim Reigstad. «Ja, altså det er jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?», svarte Erna Solberg.
[ Støre har færre kunstige tilsetningsstoffer enn før, men kan inneholde spor av Vedum. ]
Uttalelsen hennes fikk meg til å tenke på en tur jeg gikk gjennom Oslo i desember 2019. Like før jul, en stund før pandemien. Jeg kom østfra, og var innom Fattighuset på Grønland. Køene var lange, også selv om folk ikke holdt én meter avstand. Folk var rolige. Nesten ingen snakket med hverandre. Noen vakter passet på.
På veien vestover gikk jeg gjennom Nedre Slottsgate rett bak Stortinget. Der ligger flaggskipbutikkene til Burberry, Hermès, YSL og Louis Vuitton pyntelig på rekke. Foran Louis Vuitton var det satt opp et stilig, svart sperrebånd. Også her sto folk i kø. Ikke like lang som på Grønland, men påfallende lang. De oppførte seg likedan. Rolige. Nesten ingen snakket med hverandre. De var ikke styrtrike milliardærer eller børsakrobater, men også de ganske vanlige folk. Noen vakter passet på.
[ Derfor sier Støre nei til avkriminalisering ]
Erna hadde helt rett, hun. Mange av dem som ikke hadde råd til mat i påsken 2021, hadde ikke råd til mat i jula 2019, heller. Hvorfor det skal være et retorisk poeng fra en Høyre-statsminister som har styrt landet i nesten åtte år, skjønner ikke jeg. Men de to køene forteller noe mer. Mange av menneskene i dem, enten de sto og ventet på å kjøpe en overpriset veske i julegave, eller de håpet på en plastpose eller to med mat, burde tilhørt den samme middelklassen. De to køene forteller at forskjellene i Norge øker ikke bare mellom de aller rikeste og de aller fattigste. Det blir også et større og større strekk i laget blant oss vanlige lønnsmottakere. De som har høyest lønn får også de største lønnsøkningene. De som tjener minst fra før, får også minst lønnsøkning. På toppen av det kommer en enorm arbeidsledighet. Det er aller mest synlig i de store byene, og aller, aller mest synlig i Oslo, som har et soleklart norgesmesterskap i lønnsforskjeller.
Mange av dem som ikke hadde råd til mat i påsken 2021, hadde ikke råd til mat i jula 2019, heller.
Kampen mot Forskjells-Norge har vært et viktig tema på Arbeiderpartiets landsmøte. Det er bra, fordi denne politikken trengs. Og det er lurt av Ap å snakke høyt om den, for velgerne vil ha den. Aftenposten presenterte en grundig undersøkelse nylig. Den viser at velgerne mener at sosiale forskjeller i samfunnet er den klart viktigste saken foran valget. Kampen mot Forskjells-Norge er ikke én, men mange kamper. Ap kan ikke bare ta noen av dem.
Fram mot avslutningen av landsmøtet er det likevel grunn til å spørre om Arbeiderpartiet har like gode svar på alle typer ulikhet. Det var åpenbart at distriktene er viktigere enn noen gang for Jonas Gahr Støre da han holdt sin åpningstale. Det er bra, det. Norge trenger levende bygder, gode distriktssamfunn og rettferdig fordeling av ressurser og muligheter over hele landet. Og Arbeiderpartiet trenger å ta tilbake noen av de velgerne Senterpartiet har stukket av med.
Men i deler av Oslo Ap spør man seg om partiet står i fare for å glemme storbyene. Vi har sett det under kampen om å få flere vaksiner til hovedstaden. Der har Oslos byrådsleder Raymond Johansen stått ganske alene mot regjeringen. Men han har også stått mye alene i sitt eget parti. Det har ikke kommet mange heiaropene fra partiledelsen på Youngstorget eller fra Aps gruppe på Stortinget.
[ Stakkars stakkars lille store Oslo by ]
Ulikhet og forskjeller er kompliserte samfunnsspørsmål med mange årsaker. God politikk består av en myriade av virkemidler. Det er spesielt sant i storbyen Oslo. Men, som Arbeiderpartiet selv skriver i sitt nye partiprogram: «Forskjellen mellom å eie og å leie egen bolig er i ferd med å bli en av de største ulikhetsfaktorene i samfunnet». Også det er spesielt sant i storbyen Oslo.
I programutkastets kapittel om boligpolitikk kan vi skimte konturene av det som kan bli en kraftfull boligreform. Ap vil øke utlånsrammene i Husbanken, som også skal kunne gi startlån til dem som kjøper sin første bolig. Kommunene skal også kunne gi startlån. Det er bra, men det blir for mange uforpliktende ord som «gi mulighet til» og «oppfordre», og for få forpliktende tiltak og konkrete summer. Sannheten er at med mindre du har arvet eller på en annen måte har kommet over et større pengebeløp, er det altfor vanskelig å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo og flere andre byer i Norge. Pandemien har også vist hvordan smitten rammer urettferdig fordi folk med helt vanlige inntekter bor så trangt at det er uunngåelig at alle får viruset når det først er over dørstokken.
Ap har latt mange gode muligheter til tydelig opposisjonspolitikk og nødvendige reformer seile forbi de siste årene. Boligpolitikken har de fortsatt mulighet til å få eierskap til.
Dette er kanskje først og fremst en urban krise. Men det bor en del velgere i Oslo, også. Nesten en halv million, for å være nøyaktig.
