Sanksjonene mot Venezuela har forverret den økonomiske krisa, bidratt til å konsolidere makten til Nicolás Maduro og kriminalisert økonomien. Det betyr ikke at alle sanksjoner er feil. Men nå som Biden ser ut til å vise nesten like stor sanksjonsiver som Trump, må vi snakke om hva sanksjoner gjør og hva de ikke gjør.
Donald Trump satte helt ville rekorder i antall nye sanksjoner innført mot andre land. Under ham ble 3.900 sanksjonstiltak gjennomført. Ingen før ham hadde kommet over 700.
Så langt er det lite som tyder på at Joe Biden vil være mindre ivrig. Også EU, Russland, og Kina har innført sanksjoner – ofte som svar til USA.
Sanksjoner ble opprinnelig lansert som et fredelig utenrikspolitisk virkemiddel som kunne redusere bruk av væpnede aksjoner. Senere har man gjort seg mange erfaringer. De er oppsummert i en omfattende litteratur, med tydelige konklusjoner. Utviklingen i Venezuela illustrerer godt mange av dem – og var derfor enkle å forutsi:
For det første må vi skille mellom individuelle sanksjoner mot personer i maktposisjoner, og sanksjoner som hindrer finansielle transaksjoner eller handel med land eller enkeltsektorer. De første sanksjonene mot regjeringstilknyttede personer i Venezuela ble innført av USA i 2011, og de ble intensivert etter 2014 mot personer knyttet til menneskerettighetsovergrep og narkohandel. I 2017 fulgte EU etter.
Slike sanksjoner etterlyses nå blant annet mot Nicaragua og Myanmar. Individuelle sanksjoner har få konsekvenser for økonomien, men kan i visse tilfeller bidra til å sette søkelyset på menneskerettigheter. I Venezuela har riktignok situasjonen blitt dramatisk verre de siste årene, med en eksplosjon av utenomrettslige henrettelser og fengsling av opposisjonelle.
[ Erik Sagflaat: «Det er lett å innføre sanksjoner. Det er mye, mye vanskeligere å avslutte dem» ]
For det andre, og nå snakker jeg om mer omfattende sanksjoner: De forverrer økonomiske kriser. De første omfattende sanksjonene mot Venezuela ble innført i 2017. De hindret landet i å ta nye lån på internasjonale markeder. I 2019 kom oljesanksjonene som hindrer Venezuela i å selge olje – som har stått for rundt 95 av landets eksportinntekter. I november 2020 stoppet Trump tilgangen på diesel, som brukes i all varetransport, også av mat.
Da sanksjonene kom var Venezuela allerede dypt nede i en økonomisk krise. Venezuelas økonomi hadde allerede krympet med over 30 prosent fra 2013, inflasjonen var i ferd med å nå 1000 prosent årlig, andel fattige hadde fordoblet seg fra 2014 til over 80 prosent av befolkningen, importen var redusert til en sjettedel av hva den var i 2013 og varemangelen var skrikende. Likevel har sanksjonene forverret situasjonen ytterligere: i dag har Venezuelas økonomi krympet med 65 prosent, og vi ser sult i det ressursrike landet.
[ Venezuela har mest olje i verden, likevel sulter folket. Hvordan kunne det skje? (+) ]
For det tredje: Sanksjoner fører svært sjelden til regimeskifte, og iallfall ikke skifte fra autoritære til demokratiske regimer. Snarere tenderer sanksjoner til å konsolidere makten til autoritære ledere og forverre ytrings- og organisasjonsfrihet. Årsakene er blant annet at autoritære ledere kan bruke sanksjoner som en «ytre fiende» og rettferdiggjøre egne overgrep. Venezuela har gått fra å være det som på fagspråket ble kalt et hybrid regime, til å være et fullt ut autoritært regime de siste årene. Sanksjonene har også rammet næringslivet, som har vært opposisjonens allierte.
La det ikke være tvil: Venezuelas katastrofe kan ikke tilskrives sanksjonene.
— Benedicte Bull
For det fjerde: Sanksjoner bidrar til ny ulikhet og kriminalisering av økonomien. Blant annet for å omgå sanksjonene har Nicolás Maduro gjennomført en slags pervers nyliberalisering: avregulering av priser og valuta har gjort dollar til eneste gangbare valuta, et privatiseringsprogram med utgangspunkt i en såkalt «anti-blokade lov», toll-unntak for å oppmuntre direkte privat import som kan omgå forbud mot handel med staten, og desentralisering av kontroll med ulike sektorer til kriminelle grupper. Resultatet er fremveksten av en ny elite med tilgang til dollar, og et avgrunnsdypt skille til det fattige flertallet. Et annet resultat er styrking av et mylder av kriminelle aktiviteter, inkludert ulovlig gruvedrift med katastrofale følger for miljø i det sårbare venezuelansk Amazonas.
[ – Konsekvensene av korona kan bli fatale for Venezuela ]
For det femte: Sanksjonene har styrket alliansen mellom Venezuela og andre sanksjonerte land, inkludert Russland, Syria og Iran. Forholdet til Russland ble etablert med USAs våpenembargo mot Venezuela som ble innført allerede i 2006. Den gjorde Venezuela til en av Russlands beste våpenkunder. Senere har de to landene samarbeidet om blant annet utvikling av kryptovaluta, som i økende grad brukes for å omgå sanksjonene.
La det ikke være tvil: Venezuelas katastrofe kan ikke tilskrives sanksjonene. Det er heller ingen grunn til å tro at Maduro ville ha blitt en demokrat eller prioritert velferd og rettigheter i fravær av sanksjoner. Men sanksjonene har forverret livene til folk flest, uten å være i nærheten av å nå målene som var satt for dem.
Om verden fortsetter på sanksjonsgaleien, vil det ikke bare forverre humanitære kriser, men også forverre det globale samarbeidsklimaet og styrke kriminelle nettverk. Det må vi være med på å sette foten ned for.
[ «Det kan være selsomt å høre norske journalister på pressekonferanser om smitteverntiltak» ]